DARK DAYS

I dag er en vanskelig dag. Hvis jeg skal være helt ærlig så har jeg egentlig hatt en vanskelig uke. Jeg merker på hele kroppen og psyken at jeg har kjempet hardt dette skoleåret, gjort alt for å holde hodet over vann. Det var som jeg sa til psykologen i dag, «Jeg er sliten av å være flink. Jeg vet ikke om jeg greier å være verken flink eller frisk lenger». Og det, det er skummelt. Det skremmer meg at alt jeg har jobbet for, alt jeg har oppnådd det siste halvannet året skal gå opp i røyk, at det sklir igjennom fingrene mine som sand. For hva da? Jeg er redd for å falle ned i en mørk avgrunn og aldri komme meg opp igjen- bli liggende i fosterstilling resten av livet. For det er det jeg har mest lyst til nå, bare krølle meg sammen på gulvet, gi opp. Gi faen. Angstklumpen ligger liksom rett under huden, i magen, og den verker som et infestert sår, den blir aldri helt borte og den elsker å minne meg på at den er der, alltid. Da jeg passerte kirken på vei til DPS i dag kom den bare plutselig, angsten. Jeg klarte ikke å riste den av meg, og vurderte sterkt i flere minutter å bare rømme hjem, legge meg under dyna og bli der resten av dagen. Men jeg vet jo at den er en stor grunn til at jeg faktisk har samtaler på DPS i utgangspunktet, så jeg satte meg på en benk og røyket opp all røyken jeg hadde mens jeg stålsatte meg for en slitsom time. Med engang jeg kom inn spurte psykologen som vanlig om det var noe hun burde vite, om det hadde skjedd noe spesielt siden sist. Det har jo ikke det. Jeg klarte å ytre noe om at jeg ikke har det så bra, men samtidig avfeide jeg det også, sa at det sikkert gikk bra, avslo all hjelp. Jeg merket at psykologen ble bekymret, hen sa det til og med, men jeg lo det litt bort etter at jeg hadde mumlet noen usammenhengende setninger og sluppet en tåre fri.  Hvorfor har det blitt så vanskelig for meg å innrømme når ting ikke er så lett, hvorfor synes jeg det plutselig er så vanskelig å ta imot hjelp? Aller mest vil jeg bare slippe nå, jeg vil slippe å bekymre meg for økonomi, vil slippe stress, vil slippe å føle ansvar- vil vekk ifra alle tanker, minner, mareritt og flashbacks. Psykologen spurte hva som kunne hjelpe meg nå, nå som jeg kanskje ikke har det så bra, fuck if I know- det er jo problemet, jeg vet ikke hva som hjelper eller hva jeg kan gjøre, annet enn det jeg har gjort i alle år- de tingene jeg ikke skal/burde gjøre mer. Men det er kun de tingene jeg klarer å tenke på nå. Dumme ting, skadelige ting, destruktive handlinger.



-Sånn for morro skyld. 

Jeg gjenkjenner varselsignal på varselsignal, jeg vet at jeg burde gått med på en innleggelse slik psykologen spurte om jeg trodde jeg kunne trenge. Eller innleggelse og innleggelse, det var snakk om et rom å sove på hos psykisk helseteam i kommunen, og det er jo kun oppbevaring. Da kan jeg like gjerne ligge i min egen seng hjemme, eller i senga hos kjæresten slik jeg gjør nå. Jeg har bare ikke lyst til å være syk, jeg har det egentlig ganske bra, til tross for at jeg er blakk som en kirkerotte og er utslitt etter fullført skolegang, så har jeg det OK i det minste. Men det føles ikke OK. Det gjør vondt å puste, vondt å tenke. Jeg er rastløs men samtidig utslitt, klarer ikke lese, klarer ikke se på serier, ligger bare i senga og glor i taket mens jeg kjenner på smerten som sakte men sikkert sprer seg inne i meg. Jeg trodde dette bare skulle vare i et par dager, men jeg føler at det bare blir verre og verre for hver dag som går. Jeg liker det ikke, jeg er redd. Jeg føler meg helt alene i verden, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Jeg har venner, jeg har en kjæreste, jeg har familie og kjærestens bonusfamilie. Men likevel føler jeg meg så totalt alene, vertfall i dag. Som sagt, jeg vet jeg ikke er det, alene, men noen dager så føler man seg alene uansett hva. Jeg merker at jeg virkelig savner kjæresten min og gleder meg til å se henne i morgen, jeg tror det jeg trenger aller mest nå er en klem av noen som er glad i meg.



 

Jeg har så mange bekymringer, det er så mye som ikke er som det skal være. Jeg har mistet kontrollen på mat, og jeg føler at jeg spiser hele dagen uten stopp, spiser ikke sunt engang. Jeg har ikke kontroll på pengene mine, er allerede blakk denne uken og sånn egentlig har jeg ikke råd til verken busskort eller å feire bursdagen min neste helg, bursdagen jeg allerede har invitert til. Great. Hvordan det skal løse seg vet jeg ikke, håpet om at det gjør det har nesten svunnet hen. Jeg takler nesten ikke å se meg selv i speilet, blir så skuffet og lei meg, feit, stygg og jævlig patetisk. Jeg burde jo klare bedre, burde ha fått bedre karakterer på skolen, burde vært tynn, burde, burde, burde. Denne dagen er virkelig ikke min venn.  Jeg lurer så inderlig på hva jeg skal gjøre med situasjonen jeg har for hånd, jeg vil klare å riste av meg «Styggen på ryggen», orker ikke dette i det hele tatt, men det er vanskelig. Det føles umulig, i alle fall i dag. Jeg tror det eneste jeg kan gjøre er å komme meg igjennom dagen på best mulig måte, få tiden til å gå, få i meg mat og legge meg tidlig. For GODS SAKE, i morgen bør bli en bedre dag. Jeg håper virkelig det. 



#psykiskhelse #depresjon  

 

DE SOM FORSVINNER

 

 

De som forsvinner

En novelle av Malin-Elea S.H

 

Jeg tenner en lighter mens jeg plasserer leppene mot munnstykket på bongen. Trekker dypt inn, holder pusten i noen sekunder før jeg slipper den. Nok en gang går leppene mine til munnstykket, trekker inn hardt og langt. Kroppen blir varm og sløv- øynene slørete. Jeg sender bongen videre til Adam, han gliser mens hodet hans beveger seg i takt med musikken som utspiller seg fra de store svarte høyttalerne borte ved flatskjermen. Høyttalerne som han stjal fra ekskjæresten sin. Rusen kicker inn for fullt, og jeg lener meg tilbake i sofaen,lukker øynene. Alt blir borte. Jeg kjenner ingenting, vertfall ikke noe som gjør vondt. Blikket mitt vandrer til Adam som har sunket sammen i den svarte skinnstolen med bongen mellom beina. Han smiler fårete og rekker meg en røyk. Jeg rister på hodet. Igjen forsvinner jeg inn i egne tanker. Jeg kjenner meg bra, det er null ansvar på skuldrene mine; bare meg, Adam og rusen. Øynene mine åpner seg da jeg kjenner en arm slynge seg rundt meg. Jeg ser på ham, smiler da leppene våre møtes. Fingrene hans stryker over den arrete venstrearmen min mens han kysser meg mykt og ømt. Vi ligger sammenslynget i sofaen i timevis, snakker og ler. Adam kiler meg, kysser meg og kjærtegner meg. «Maja, I fucking love you!» Jeg smiler og lykke sprer seg utover kroppen min som et statisk fleecepledd. Jeg er lykkelig helt til rusen daler og hjernen blir klar igjen. Det er kanskje en falsk lykke, men jeg vil heller ha den enn ingen glede overhodet. Jeg ser mysende bort på bordet, ZIP Lock posen med hasj er nesten tom. Et sukk unnslipper leppene mine og jeg reiser meg, vil skaffe mer.

Ute titter vårsolen sjenert frem, bjørkekvistene har begynt å få knopper og himmelen er knallblå og full av sukkerspinnskyer. Skoene våre knaser mot grusen mens vi går nedover gangstien og mot byen. Hånd i hånd, jeg og Adam. Bybuss 1 fra Ridabu og mot Hamar sentrum er fullstappet av skoleungdommer og gamle mennesker som skal på Maxi Storsenter for å drikke kaffe å kjøpe Flax-lodd. Sola varmer igjennom rutene, jeg drar skjerfet av meg og putter det ned i skinnveska fra Hennes og Mauritz. Jeg sjekker kontoen på mobilen idet bussen triller forbi Briskeby stadioen, bare sånn for å dobbeltsjekke at trygda har kommet inn; enda jeg vet at den har det. Jeg er litt sånn, må alltid sjekke to ganger. Eller tre. Og vertfall nå, med litt for mye hasj i systemet. Vi går av på CC stadion, det relativt nye og store kjøpesenteret i Hamar, og tusler opp mot høyskolen. Vi skal møte kompisen til Adam, Konrad. Konrad har alltid bra shit, og ifølge Adam har han i dag både amfetamin og weed. Vi skal ha begge deler. Jeg kjenner at det sitrer i meg da jeg tenker på det hvite pulveret som snart skal opp i nesa mi, og inn i armen til Adam. Det er flere dager siden vi har hatt det, og siden da har vi røyka oss så skakke at vi nesten ikke har orket å røre på oss. Konrad sitter i vinduet i andre etasje med en sneip i kjeften da vi kommer rundt hushjørnet og inn i bygården. Han vinker begeistret og roper på oss. Inne i leiligheten hans er det plettfritt, et sikkert tegn på at han har speeda i noen dager, ellers pleier kåken hans å se ut som et bomba horehus. Ei blondine ligger på senga hans, naken. Hun nikker mot oss, men kommer ikke ut av soverommet, hun bare ligger der og iakttar oss. Adam og jeg setter oss i den grønne skinnsofaen, mens Konrad roter rundt i sakene sine. Det tar en stund før han finner igjen speeden, som han går og leter høyt og lavt etter før han husker at han har lagt den i sokken. Standard Konrad på speed. Adam drar frem vekta fra sekken sin, plasserer den på bordet og begynner å veie opp. Vi skal ha 8 gram speed og 10 gram hasj, det holder en stund; men ikke lenge nok. Konrad får penger og Adam legger hasjen i sekken, så finner han frem blikkboksen med sakene sine i. Han skal skyte, og jeg kjenner at jeg gremmer meg litt- liker ikke at han gjør det. Jeg lager en stripe på et cd-cover Konrad rekker meg, ruller en femhundre lapp og drar det opp i nesa. Det svir, og jeg ønsker amfetaminet velkommen med hele kroppen. Rusen treffer meg kjapt, det er bra greier også. Først synker jeg sammen, blir helt nummen og varm i kroppen, også sier det «pling» i topplokket; og jeg er våken og klar- klar for alt. Vi blir sittende hos Konrad i mange timer, praten går og vi glemmer tid og sted helt til blondinen på soverommet kommer og setter seg på fanget til Konrad og hvisker noe om at hun må sette et skudd snart. Da reiser vi oss og går, Adam og jeg. Guttene avtaler å prates snart mens jeg tusler i fremveien og ut av bygningen. Adam kommer løpende etter, løfter meg opp bakfra og svinger meg rundt mens han ler rungende. «Nå skal vi erobre verden, Maja.»

Koigen er full av vårkåte mennesker som soler seg ambisiøst i 15 varmegrader. Jeg vandrer langsmed Mjøsa, betrakter alle menneskene som ser lykkelige ut. De ser så glade ut, og de fleste er helt sikkert edru som pokker. Jeg skjønner ikke helt hvordan det går an, har aldri vært en spesielt glad eller tilfreds person. Det er kanskje derfor jeg ruser meg. Det er kanskje derfor jeg rømmer. Adam står lent inntil kiosken ved Skibladner brygga med en is i kjeften og en røyk i hånda. Han gliser stort med is-bart og løper mot meg for å gi meg et kyss. Han smaker vanilje og tobakk. Jeg trekker inn duften av han, og smiler inn i skinnjakka hans. Adam gjør meg lykkelig, det gjør han jo. Eller, jeg tror det. Noen ganger er jeg tvilende på om det faktisk bare er rusen som binder oss sammen, og jeg vet jo ærlig talt ikke om det er slik; jeg føler jo ingenting da jeg er edru. «Hvordan gikk ansvarsgruppemøtet?» Lurer Adam og kaster ispinnen på bakken. Jeg rynker brynene, tenker tilbake på møtet med legen, psykologen og nav- skjærer en grimase. «Det kunne gått bedre. De vil ikke gi meg mer behandling mens jeg er i aktiv rus, må blir rusfri først. Men det kan de visst heller ikke hjelpe med.» Jeg svelger hardt. «Vi klarer det, Maja. Vi skal bli rusfri.» sier Adam idet han tenner en joint. Klarer vi virkelig det? Tenker jeg. Skal vi det? Men jeg sier ingenting, tar bare imot jointen og inhalerer dypt, en, to og tre ganger. Vi går sakte bortover gangfeltet mot Rema 100, og jeg kan ikke la være å lure på om Adam og jeg er blant de som ikke overlever. Lurer på om vi kommer til å slutte å eksistere. Om vi blir lagt til i mengden av de som forsvinner. Jeg tar et nytt trekk av jointen før jeg kaster den på bakken. I`m a fucking tragedy and life sucks.

Jeg sitter på badegulvet hjemme hos Adam. Det kalde gulvbelegget er en stor kontrast fra mammas varme fliser. Jeg trekker speeden opp fra en bomullsdott og inn i sprøyta jeg holder i hånda. Strammer en gummistropp rundt armen to ganger og drar til. Med skjelvende hånd snur jeg nålen mot meg, trekker pusten dypt og stikker den inn i en åre som åpenbarer seg foran meg. Jeg har sett på Adam så mange ganger, at jeg er ganske sikker på hvordan jeg skal gjøre det. Jeg får blodsvar og pumper amfetaminet sakte inn i åra. Rusen kommer med en gang, og jeg lener meg ustø mot veggen.  Det er en helt annen rus enn noe jeg har kjent tidligere, den er mer intens; føles sterkere og renere. Jeg sukker tilfreds, og blir sittende til Adam kommer inn på badet, løfter meg opp fra gulvet og bærer meg bort til sofaen i stua. «Maja, hva har du gjort?» Hører jeg han mumle langt borte.

Sommeren er over, og høsten har satt inn for fullt. Hele ferien har vært en tåke, jeg husker nesten ingenting. Det er sånn det er når man ruser seg, til slutt glemmer man hva man gjorde dagen før. Adam sitter sammenkrøpet på badegulvet, han har skutt heroin for andre gang. Første gangen ble han skikkelig dårlig og kasta opp i nesten tolv timer, men han har satt ett nytt skudd nå, og nå er han bare rusa som faen. Jeg har nettopp tatt et par trekk fra en bong, og sitter i vinduet, ser ned på det myldrende livet ute i gatene. Vi er hos Konrad, og har stedet for oss selv. Det er tredje natten vi sover her, for en uke siden ble vi kastet ut fra den kommunale boligen til Adam, og etter det har vi krasjet på forskjellige sofaer. Det virker ikke som om Adam bryr seg, han er i vertfall veldig stille og sier ikke så mye om dagen. Alt han vil er å ruse seg. Han ser ikke på meg på samme måte lenger, kjærtegnene og kyssene kommer sjeldent hvis aldri. Det er som om vi lever på to forskjellige planeter. Hadde det ikke vært for at jeg er høy som et hus hadde jeg sikkert falt sammen i fosterstilling og hulket øynene røde og såre. Men istedenfor velger jeg å gå meg en tur, det er fint vært selv om det har blitt kjøligere i luften. Jeg tar med meg pakka med sigaretter, en joint og en flaske cola fra kjøleskapet til Konrad. Det er kort vei fra sentrum og ned til Mjøsa, og det er dit jeg er på vei. I dag er det ikke så mange mennesker her nede, og jeg finner en plass for meg selv- tenker at jeg kan røyke hasj her uten at noen bryr seg.  Det er fint nede ved vannet, fredelig. Jeg tenner jointen, og blir sittende i mine egne tanker en god stund. Det er ingen som ringer meg eller etterlyser meg, selv om jeg blir sittende hele dagen og utover kvelden. Ikke engang Adam sender meg en tekstmelding. Det er som om jeg ikke betyr noe lenger. Og verden betyr ingenting for meg lenger heller, jeg vil bare forsvinne.

Vintersola kjærtegner meg på nesa og speiler seg i vannet som strekker seg ut foran meg. Det er ikke is enda, det er har vært en mild vinter. Tankene mine flyr, hit og dit som svaler i luften. Høyt og lavt. Rundt meg er det stille, og jeg er alene. Jeg snur meg og ser mot byen, i det fjerne ser jeg et yrende liv, biler som kjører hit og dit; på vei et sted. Mens jeg, jeg er alene og jeg står fast- skal ingen steder. Jeg bor i en by full av mennesker, et hav av folk som tror de er tro mot seg selv; som tror de er originale. Det er de ikke. De følger mote og sminketrender slavisk, som det står om liv eller død. Alle femtenåringene ser helt like ut, alle de fra Hamar vest kunne robbet hverandre i banken fordi de er identiske. Jeg er kanskje bitter, kanskje jeg er sjalu, og kanskje ikke alle er slik. Men det er slik jeg ser de, det er slik jeg tenker. Også er det oss, outsiderne. Vi som skiller oss ut, som ikke passer inn noen steder. Vi som står på utsiden og ser inn på folks glede og som febrilsk griper etter noe å holde oss fast i; for ikke å forsvinne. Noen av oss gjør det likevel. De fleste som forsvinner fra jordens overflate er bra mennesker, jeg velger vertfall å tro det. Adam var et bra menneske. Han er ikke mer. Alt dette tenker jeg mens jeg sitter på kanten av det berømte stupetårnet nede ved Koigen. Stupetårnet som kostet millioner, som havnet i aviser og på TV. Et stupetårn er det byen min er kjent for. Det er det jævla stupetårnet folk tenker på når de hører ordet Hamar. Det er et fåtall som tenker på eller klar over alle skyggesidene, bortsett fra oss som lever i mørket. Vi som unngår gatelysene, som vandrer i de mørklagte bakgatene når solen har gått ned; vi vet. Adam visste. Jeg vet. Hendene mine plasserer seg på den kalde betongen på hver side av lårene mine. Jeg dytter meg selv enda lenger ut på kanten av stupetårnet, kjenner hjertet slå fortere. Så er jeg i fritt fall, det suger i magen som angst på vei ut av kroppen. Det kalde vannet tar imot meg med åpne armer, omfavner meg. En isende sprengkulde stikker seg igjennom klærne, og jobber seg iherdig inn under huden. Jeg åpner øynene, møter det grumsete vannet. Blikket mitt dras oppover, sollyset faller ned i vannet og lager glitrende solregn rundt meg. I et sekund er jeg usikker på om jeg også er en av de som skal forsvinne. To sekunder, tre sekunder. Jeg kjenner at jeg begynner å gå tom for luft, at lungene verker etter oksygen og at munnen min dirrer i lyst på å trekke pusten dypt. Jeg åpner munnen, kjenner det kalde vannet nedover halsen. Panikk flyr gjennom kroppen og jeg sparker hardt ifra mens jeg hører ordene til Adam runge i ørene, «Nå skal vi erobre verden, Maja». Jeg sparker fra igjen, skyter opp mot overflaten. Jeg vil tilbake til solen. Jeg skal ikke forsvinne i dag. Jeg er ikke en av de som forsvinner.

#novelle #skriverier #rus #psykiskelidelser #psykiskhelse #overdose 

BIPOLAR

 

Jeg har bipolar lidelse, jeg er ikke bipolar. Det er en forskjell, ingen mennesker er diagnosen sin. Et menneske er så veldig mye mer, og det er viktig for meg å få frem at diagnoser- fysisk eller psykisk- ikke definerer deg eller meg. Bipolar lidelse er ofte arvelig, og flere i min familie har denne diagnosen, jeg tror at det er en god blanding mellom arv og omstendigheter som gjorde at jeg også fikk denne diagnosen. Jeg kan se tilbake og kjenne igjen mange symptomer på denne diagnosen allerede fra jeg var rundt tolv år. Jeg har type 2, og det vil si at jeg har oftere depressive perioder og ikke fullt så intense maniske episoder (det blir kalt hypomani), som Bipolar type 1. Dog, jeg har hatt nok av de maniske også.



Jeg har et hat/elsk forhold til min lidelse. Jeg er selvfølgelig ikke glad i de depressive periodene, de er pesten selv, men når jeg er i en hypoman periode så øker ofte kreativiteten min. Kreativitet er jo veldig viktig for meg, og jeg er et veldig kreativt menneske, og når jeg kommer i en slik manisk fase så kan jeg gjerne sitte og skrive hele natten. `Jeg trenger ikke søvn'- og det kjennes ut som om kreativiteten er et tre som gror og spirer inne i meg, jeg får ikke nok og føler meg som verdens mest talentfulle forfatter. Det høres sikkert utrolig teit og narsissistisk ut, men sånn er det altså. Ellers er jeg mer usikker på om jeg i det hele tatt har talent, og troen på meg selv svaier mellom «jeg er god nok» til «dette kan jeg bare drite i, jeg er ikke flink til dette.» Når vi snakker om å svaie, det jeg hater mest med bipolar lidelse er alle svingningene. I det ene sekundet kan jeg smile og le, i det neste har jeg helt glemt hvorfor jeg var glad i utgangspunktet og sitter med et svart hull i magen som suger all gnist ut av meg. Det er mildt sagt slitsomt. Men man må finne metoder- copingsmekanismer- som kan hjelpe en gjennom de verste periodene. Men det er ikke enkelt å huske på at «Oi, nå må jeg gjøre dette for å prøve og få tilbake kontrollen» når man er midt i kaoset.

 



Det å leve med bipolar lidelse (og for min del, en haug med andre diagnoser), er krevende og det tar mye energi og krefter man allerede ikke har grunnet nettopp diagnosene. Jeg har en liten liste/kriseplan, som jeg egentlig burde følge, men ikke alltid er like flink til. Jeg tenkte å dele den, og utdype litt på hvert punkt, kanskje noen andre kan ha bruk for den. Who knows.

Medisiner: medisiner er for meg livsnødvendig. Jeg går på stemningsstabiliserende medisiner, og uten de blir jeg gjerne fryktelig dårlig. Vipps så har jeg shoppet bort alle pengene mine, ruset meg eller skadet meg. Så medisiner er viktig, selv om jeg ofte tenker at jeg vil og kan klare meg uten, men akkurat nå så gjør jeg ikke det. 

Være åpen og ærlig: fortelle de rundt meg hvordan jeg har det, slik at det er lettere å forstå og bli tatt hensyn til i en vanskelig periode. Dette er jeg heller ikke alltid like flink til, dere vet vel alle hvordan det er, noen ganger er det ikke lett å si «jeg har det vanskelig», det er lettere å smile og si at alt går bra.

Følg en døgnrytme og få nok søvn: dette er noe jeg er ekstremt dårlig til, spesielt fordi jeg sliter veldig med å få sove og har også til tider ekstremt mye mareritt. Men søvn er veldig viktig, spesielt når man har en psykisk lidelse.

Være forsiktig med alkohol/være rusfri: Rusmidler har en tendens til å forverre all psykisk lidelse, og ofte kan de også være en utløsende faktor hvis man ikke slet med det i utgangspunktet. Som dere kanskje vet så har jeg en lang historie med rusmisbruk, og jeg vet at hvis jeg sprekker på dette vil jeg bli generelt mye dårligere og i verste tilfelle kommer jeg meg ikke ut av avhengigheten igjen. Man har flaks bare så mange ganger før det går skikkelig ille. Bottom line, don`t do drugs!

Stress ned: Jeg er ikke flink til å sette meg ned å ta pauser. Men det å stresse ned, og kjenne etter når det blir for mye er ekstremt viktig for meg. Hvis jeg tar på meg for mye og kjører kroppen og psyken til kanten, ender jeg ofte i en hypoman episode også rett ned i en depresjon.

Fysisk aktivitet: egentlig, så er dette noe av det jeg er dårligst på. Men jeg prøver å få 10.000 skritt om dagen på min kjære Fitbit. Litt er bedre enn ingenting!

Trekke meg tilbake/egentid: hvis det blir for mye stress, og jeg kjenner at jeg trenger noen dager fri eller dager for meg selv, så er jeg nødt til å høre på kroppen. Men jeg er ikke spesielt flink til å gjøre det. Til tross for at jeg er jeg er glad i egentid, er jeg også ikke glad i å være alene, og jeg kan lett glemme å kjenne etter og høre på hva kroppen min forteller meg- dessuten så liker jeg å være med mennesker.  

Nå sa jeg over her at jeg er glad i å være med mennesker , og da mener jeg kjæresten og vennene mine, resten av verden kan godt holde seg unna. Neida? Joda, neida.

 



#bipolar #psykiskhelse #diagnoser #mani #depresjon 

 

KJÆRE MOBBERE

 

Kjære mobbere. 

I går så jeg en film om tilgivelse, og det fikk meg til å tenke. Og jeg tenkte, faen heller. Null sjans i havet. I filmen `The Shack` mister Mack datteren sin, hun blir kidnappet og myrdet og i  tillegg ble Mack mishandlet av faren sin i barndommen. Jeg så meg selv i Mack, det hatet som fantes i han- finnes i meg. Og det ødela ham, slik det kanskje også ødelegger meg. Men, jeg får nesten gåsehud av å tenke at jeg skal tilgi dere, slik Mack klarte å tilgi både datterens morder og faren sin. Jeg får gåsehud fordi jeg virkelig ikke vil, men jeg vet at jeg må. 

I 10 år ble jeg mobbet, det var ikke bare en person, men mange. Dette handler ikke om en mobber eller en ansvarlig person, hatet mitt er rettet mot hele klassen, de som ikke grep inn, de som så på, de som ikke brydde seg. Det er rettet mot lærerne og skolen jeg gikk på der mobbingen foregikk som verst. Jeg skriker inni meg, HVORFOR?! Hvorfor var det ingen som gjorde noe? Hvorfor unnskyldte dere, lærerne, mobberene? Hvorfor var det jeg som fikk straff eller tilsnakk? Betydde jeg ingenting? Fordi det er verdiløs jeg følte meg og føler meg aller mest.  

Det er vanskelig å tilgi dere, jeg tenker også; hvorfor skulle jeg gjøre det? Dere er en stor grunn til hvorfor jeg ble syk, hvorfor familien min nærmest gikk i oppløsning, dere er grunnen til at jeg fortsatt den dag i dag- hater meg selv. Hater, slik dere hatet. Derfor hater jeg dere også, men jeg hater meg selv mer. Og det er deres feil. Det er hatet som snakker, jeg vet det. Men det er så lett å la hatet drive meg fremover. Jeg legger stadig vekk hevngjerrige planer, det skal jeg innrømme. Har lyst til at dere skal føle den samme smerten som meg. (Det var ikke en trussel, bare sannheten. Jeg tror mange som er utsatt for traumer ofte bruker tanken om hevn som en overlevelsesteknikk.) 

Det er virkelig ikke lett dette her, å tilgi dere for alt dere gjorde mot meg. Jeg husker fortsatt hvert eneste ord, hvert eneste slag, hver eneste handling og hver eneste forferdelige skoledag. Det er brent fast på netthinnen, for alltid. Jeg lurer ofte på hva dere gjør, hvordan livene deres er. Har dere det bra? Det føles i såfall også feil, at dere skal ha det bra mens jeg har en håndfull diagnoser, arr på armer og ben og en fortid som rusmisbruker. Hvorfor fortjente dere et bra liv og ikke jeg?

Jeg vet også, at det mest sannsynelig ikke er slik, at dere har hatt det lett. Som regel når et menneske gjør et annet menneske vondt, er det fordi de selv ikke har det bra. Men jeg klarer likevel ikke å rettferdiggjøre handlingene deres utifra dette, til nød kan jeg forstå det, men ikke noe mer. Jeg har jo ikke akkurat hatt det lett selv, men jeg har aldri.... nei, det er ikke sant. Jeg er ikke perfekt, jeg er sikker på at jeg har forårsaket et annet menneske smerte i løpet av livet. Men still. Det blir annerledes. Tror jeg. Jeg vet at dere ikke holdt barberbladet mot huden min, jeg vet at dere ikke dyttet rusmidler i kroppen min. Men dere hjalp på en måte til, dere satte i gang en rippeleffekt. Actions have consequences. Ord har konsekvenser. Det er et faktum. Men det er jeg, og bare jeg som har gjort ting mot meg selv, med meg selv, som ikke har vært bra. Det skal ikke dere tilgis for. Der må jeg tilgi meg selv

Tilgivelse. Det er et mektig ord. Hvis jeg skal tilgi dere, så er det kun for min egen del, ikke for deres. Filmen jeg så i går viste meg at for å gå videre i livet så må man tilgi, gi slipp på hatet for å kunne få plass til kjærlighet og håp. Hat kan rive en i filler like mye som depresjon, like mye som smerte. 

Dere banket meg, etterlot fysiske permanente skader på MIN kropp. 

Hore, fitte, feita, mammut, du fortjener ikke å leve, du er verdiløs... 

Jeg tilgir dere. Jeg kommer aldri til å glemme. Aldri. Og jeg må sikkert tilgi dere minst tusen ganger, minst, for og kanskje, muligens klare å gi slipp på hatet.

Men, jeg tilgir dere, alle sammen. 

- Malin

 



 

#mobbing #tilgivelse #psykiskhelse #kjæremobbere  

 

PAPIRLAKENET, TRAUMER OG BADASS SUPERMALIN

Jeg ligger på en sjøgrønn brisk, under meg er det et papirlaken som skal møte det strømmende blodet mitt. Jeg ligger musestille, beveger jeg meg kan jeg komme til å ødelegge papirlakenet. Går det i stykker så betyr det at jeg finnes, og det er ubehagelig. Jeg liker det absolutt ikke. Og det er vel derfor jeg er her, med en oppkuttet legg, "Selvpåførte sår", mumler den vakthavende legen før han begynner å finne frem bedøvelse. Så ligger jeg her, musestille, og venter på at et annet menneske skal ta på meg, ta på huden min, berøre fettet mitt. Det er også ubehagelig. Men jeg tror det er mer ubehagelig hvis papirlakenet går i stykker. Jo, det er absolutt verre å eksistere, å finnes; enn å bli tatt på. Tror jeg. Kanskje ikke. Kanskje absolutt alt i verden er ubehagelig. Jeg er litt usikker, ganske usikker på det meste faktisk. Som for eksempel om jeg vil leve eller dø. Det klarer jeg aldri å bestemme meg for. Alt jeg vet er at jeg ikke vil finnes, jeg vil være usynlig, ja til og med følelsesløs. Jeg pleier ofte å forestille meg at det er en bryter inne i meg, inne i mørket, også vipper jeg den over slik at alle følelsene blir skrudd av. Det fungerer faktisk, jeg blir hensynsløs, bryr meg ikke om konsekvenser, tar store sjanser. Men følelsene kommer alltid tilbake, gjerne som en tsunami som ødelegger alt på sin vei. Det er faktisk ikke så lenge siden jeg gjorde det, skrudde av følelsene, men så skjedde det noe noe fælt. Noe jeg ikke vet om jeg klarer å snakke om, nå eller noensinne. Det har skjedd før, jeg ville ikke at det skulle skje igjen, men det gjorde det. Jeg var ruset og klarte ikke å si nei. Så jo, det å finnes og det å ha følelser er absolutt noe jeg ikke liker. Helst vil jeg bare forsvinne, uten å måtte gjennomføre et smertefullt selvmord. Jeg er kanskje feig. Jo, jeg er feig. For noen timer siden satt jeg med barberbladet hardt presset mot håndleddet, jeg var så klar for å dø. Hele natten i forvegen lå jeg i fosterstilling på gulvet mens tårene strømmet og angsten ikke ville slippe taket. Men jeg klarte ikke, og jeg endte opp med å kutte meg hos psykologen istedenfor da jeg dissosierte hardcore på toalettet. Jeg hadde barberbladene i røykpakka, har de alltid der, sånn i tilfelle. Tilbake til brisken og papirlakenet. Jeg ligger og sitter på papirlakenet i fire timer, fire lange timer mens en ekkel vakthavende lege ikke gir meg nok bedøvelse og hver gang jeg ynker meg av smerte, sier han, "Du er vel vandt til smerte." Det blir mange sting, nesten 60 stykker. Men jeg smiler likevel når jeg halter meg tilbake til avdelingen jeg er innlagt på. I dag har jeg oppnådd noe. Smerte, straff, men også det og ikke eksistere i fire timer. Papirlakenet ble ikke ødelagt. 

- Utdrag fra dagboken min, 2014. 

Det er så rart å tenke på, hvor stor del av livet mitt selvskading var, hvor stor del av livet mitt det fortsatt er. Jeg husker det med papirlakenet like godt som om det var i går. Jeg var fryktelig syk på den tiden, og selv om jeg husker det så godt, er det likevel så fjernt. Det altoppslukende mørket og tvangen til å skade meg selv så mye som mulig er ikke like fremtredende lenger. Den er der, men den er temmet, inngjerdet- og det er jeg selv som bestemmer om den skal slippes løs igjen. Noe jeg ikke vil. Dog, jeg er redd den skal klare å rømme, at den skal angripe meg når jeg minst venter det. Men jeg har kommet langt på tre år, lenger enn jeg hadde trodd, også nesten helt på egenhånd. Det er så godt, fordi jeg følte meg som en slave, depresjonen, rus og selvskading var mine beste venner men også mine største fiender. 2014 var definert det året hvor psykdommen min tok overhånd på en mye mer intens og destruktiv måte enn tidligere. Året før hadde jeg kommet meg ut av et vanskelig forhold, og jeg hadde også fått min første smak på amfetamin og andre tyngre rusmidler som også skulle bli mine største fiender. Jeg ga liksom opp, mistet meg selv helt og forsvant. Det er faktisk ikke før høsten 2016 at jeg begynte å finne igjen meg selv, på ordentlig. Men jeg synes det er skummelt å bli frisk også, for jeg føler at jeg ikke aner hvordan man er frisk. Det og oppleve glede og kjærlighet er fantastisk, men det er også fryktelig vanskelig. Jeg har store problemer med det, jeg føler at jeg absolutt ikke fortjener det. Det ligger en skam over meg, en stor en, som dominerer hver eneste dag. Jeg føler meg skitten, stygg og grusom. Jeg synes også til tider at det kan være vanskelig å være intim, klarer ikke slappe av og ser for meg alle de som bare har tatt fra meg og ikke spurt, de som har slått meg, banket meg. Jeg ser for meg alle de gangene jeg har solgt kroppen min for penger eller rusmidler. Det er en stor, stor skam, og det er noe jeg ikke har jobbet med enda- har ikke bearbeidet det. Og det er det jeg skal jobbe mye med nå med psykolog, og jeg gruer meg noe helt vilt. Jeg vil det jo, men det er fryktelig skummelt. Og jeg er redd for at jeg skal bli syk av det, at det skal være for mye. Men jeg tror jeg er nødt til å gjøre det, noe av dette er traumer jeg bærer med meg helt ifra seks års alder, og det spiser meg opp til tider. Og jeg vil ikke lenger føle meg så innmari liten og sårbar, I WANT TO FIGHT IT, jeg vil bli skikkelig badass, fryktløs. 



 

Traumer er et vanskelig og sårt tema, jeg tror ikke jeg har vært så åpen om traumene mine på bloggen før, selv om jeg vet at jeg ikke har skrevet ordrett hva det dreier seg om, men jeg tror de fleste skjønner. Jeg har tenkt masse på det idag, og jeg får liksom ikke fred fra hodet mitt akkurat nå. Og da hjelper det å skrive om det. Jeg er fryktelig glad for at tankekjør og vonde minner ikke ødela dagen min i går. Jeg feiret bursdagen min sammen med kjæresten og mine aller nærmeste venner. Det er lenge siden jeg har følt på en så ren glede, jeg følte meg nesten litt lettet og like lett som en fjær. Det å være omringet av mennesker som vil en vel, som er glad i en, det er faktisk medisin i seg selv. Vi badet i Mjøsa, lagde bål , grillet pølser og spiste is. Det var fryktelig koselig og jeg er glad jeg slapp å sitte alene på bursdagen min, noe jeg ofte har gjort tidligere.  

 



- Tjuvholmen og Mjøsa

 

Det er mye fint som skjer i sommer, om et par uker skal jeg feire meg selv ordentlig, jeg, kjæresten og vennene våre skal ha fest Jeg drikker sjeldent, men synes det kan være veldig koselig ved spesielle anledninger som bursdager og nyttårsaften- men jeg vet at jeg må være forsiktig med alkohol, selv om alkohol ikke har vært mitt go-to rusmiddel. Trettende juni reiser jeg til familien min i Sverige og skal være der en uke, og syvende juli reiser jeg med en vennegjeng til Kristiansand. Jeg gleder meg masse til roadtrip og masse bra metal musikk, dyreparken , grilling og bading i havet. Så jeg har mye å være glad for, og masse å glede meg til. Som jeg skrev i det forrige innlegget mitt så håper jeg på en skikkelig mega bra sommer, og jeg håper at vonde minner, angst og flashbacks ikke skal ødelegge for meg denne sommeren. I sommer har jeg lyst til å være BADASS SUPERMALIN!  



#psykiskhelse #traumer #trauma #selvskading #fearless #bursdag #tilfriskning #skriverier

 

 

SUMMER AND ME

 

Det har blitt sommer, det er strålende sol og i skrivende stund nærmere 30 varmegrader. Jeg har hatt eksamen og har kun en skoledag igjen før jeg offisielt har ferie. Jeg er egentlig fornøyd med meg selv og det jeg har oppnådd det siste året. Jeg har fullført et skoleår, noe jeg ikke trodde skulle være mulig for meg, noensinne. Det har virkelig ikke bare vært lett, snarere tvert imot. Vi snakker konstant stress, angstanfall om kvelden så kjæresten må holde meg mens jeg ikke får puste og gråter hysterisk, konstant bekymring. Men jeg har greid det, og jeg tror at denne sommeren kommer til å bli en skikkelig fin en. For en gangs skyld. Jeg og sommer har ikke alltid vært like gode venner, og jeg kjenner at jeg gruer meg litt for tiden fremover. Jeg er mildt sagt ikke fornøyd med meg selv eller kroppen min, tror det har blitt 10 pluss kilo siden julen. Misforstå meg rett, jeg er all for #effyourbeautystandards og alt det der. Hadde det vært hvem som helst andre enn meg, så hadde det ikke vært et problem. Men det er et problem for meg. Så jeg gruer meg litt til å flashe fett og valker og en arrete kropp denne sommeren. Det som hjelper, hjelper mye- er at jeg har fantastiske venner som er glad i meg for meg, og jeg har en kjæreste som synes jeg er vakker. JEG liksom. Jeg klarer ikke alltid å forstå det, eller å tro på det, at noen kan like meg slik jeg er akkurat nå, men på dårlige dager så klamrer jeg meg til det.Jeg vil virkelig prøve å ikke la mitt eget selvbilde og selvtillit ødelegge for meg denne sommeren. 

Idag har jeg bursdag, blir hele 24 år. Og idag skal jeg på stranda, vi skal grille og bade. Og jeg gruer meg, men jeg gleder meg mest. Også gleder jeg meg veldig til å se igjen kjæresten min som jeg ikke har sett på noen dager. Og jeg har bestemt meg, at psykdommen ikke skal få dra denne sommeren igjennom møkka. Jeg har bestemt at denne sommeren skal bli fin, den skal bli MIN. 

 

#sommer #psykiskhelse #spiseforstyrrelser #dårligselvtillit #blogg #effyourbeautystandards

 

BLOGGUTFORDRING DAG 15, TRE "GUILTY PLEASURES"

Jeg har faktisk ganske mange "guilty pleasures", don`t we all? Så det var faktisk litt vanskelig å velge, men here goes; 

1. Paradise Hotel. Ja, dette blir jeg flau av å publisere i all offentlighet. Jeg kan egentlig ikke fordra den type mennesker, som kun tenker på kropp, image og utseendet, og jeg hater drama; men jeg liker og sitte å le av hele greia. Og noen ganger så viser det seg også at det er fine, gode og søte mennesker under alt sammen også. 

2. SKAM. Jeg er kanskje for gammel for å se på Skam, men jeg bare elsker det. Føler meg som en fjorten år gammel jente igjen da jeg ser på det, og blir like forelska som Isak er i Even hver jævla gang det skjer noe romlemantisk. Så det så..

3. "Stalking." Altså, jeg er ikke creepy. Men jeg blir ofte liggende å "stalke" folk jeg gikk sammen med på barne og ungdomsskole på Facebook. Nysgjerrigheten dreper meg til tider, men det gjør meg ikke godt å se alle de menneskene som har behandlet meg dårlig ha det bra heller; eller å se at de har kommet så langt i livet og jeg sitter her og er.. vel meg.

 



#bloggutfordring #dag15 #guiltypleasures #psykiskhelse 

 

BLOGGUTFORDRING DAG 14, FEM DÅRLIGE VANER

 

Jeg har mange dårlige vaner, her er fem av de; 

1. Jeg pirker og peller på neglene mine og føttene mine. Det resulterer i sår og betente neglebånd hele tiden. Kjæresten min sier sikkert "IKKE PELL" hundre ganger i uka. 

2. Jeg er sta, til tider altfor sta.

3. Jeg mye unnskyld, selv om jeg ikke har gjort noe galt. 

4. Jeg snuser. Jeg slutta egentlig med snus i Januar, men så begynte jeg å røyke istedenfor. Derfor begynte jeg å snuse igjen for noen uker siden. Jeg har egentlig ikke råd til det... men, jeg synes det er vanskelig og ikke ha noe å være avhengig av.. 

5. Pepsi Max. Drikker altfor mye brus i ukedagene. 

Og bare sånn for humorens skyld; 

 



#bloggutfordring #dag14 #dårligevaner #habits #psykiskhelse 

BLOGGUTFORDRING DAG 13, TI TING PÅ DIN "BUCKET LIST"

 

1. Reise til Montana, USA og bo på ranch.

2. Dra til Neuschwanstein Castle i Tyskland, jeg elsker slott! 



3. Pink sand beach i Bermuda, det er så vakkert og fasinerende! 



4. Reise til India

5. Hoppe i fallskjerm

6. Gi ut en bok eller ti... ! 

7. Afrikansk safari

8. Klappe en løve

9.Begynne med kickboxing

10. Smake på hver eneste kake hos Cheescake Factory

 



#bloggutfordring #dag13 #bucketlist #reise #psykiskhelse 

 

BLOGGUTFORDRING DAG 12, HVORDAN MUSIKK HØRER DU PÅ? FAVORITT ARTISTER/SANGER

 

Jeg hører på veldig mye forskjellig musikk, og liker mange forskjellige sjangrer. Her er noe av det jeg hører mest på både nå og sanger/artister som er mine all-time favorites. Jeg tror dette blir en lang liste, sånn egentlig. 

Fall Out Boy- Young And Menace, Sugar we`re going down swinging, Alone together

Eva Weel Skram- Berre le meg vær

Midnight Hour- Running Away

Aurora- Running with the Wolves

Karmina- All the kings horses

James Bay- Let it go

Ruelle- War of hearts

BANNERS- start a riot

Bear`s Den- When you break 

Sia- Breathe me

Ben Howard- Depth over distance, I forget where we were

Dead by April- Warrior

Papa Roach- Before I die

Falling in reverse- Broken, Alone, Raised by wolves

Queen- Made in heaven 

Sleeping At Last- Atlas:Anger 

Chord Overstreet- Hold on 

Banks- Crowded Places

Hozier- Better love

Lacuna Coil - Delirium, Blood,tears,dust. Nothing stands in our way, Our truth 

Amaranthe- Maximize, Limitless, The nexus, Trinity

In this moment- Sex metal barbie, Blood, Whore, Sick like me

Bring Me The Horizon- Happy Song, Throne, True Friends, Drown, Can you feel my heart, Shadow Moses, 

Epica- Edge of the blade, Universal death squad

 




#bloggutfordring #dag12 #blogg #musikk #music #psykiskhelse 

 

17 MAI OG ALT DET DER

 

Så var dagen her, 17 Mai. Egentlig, så er jeg ikke super stor fan av høytider sånn generelt, jeg pleier som regel å være alene og det er det jeg forbinder høytider og helligdager med; ensomhet. De siste årene har jo vært en eneste stor berg og dalbane, jeg har mistet mange venner, ensomheten har vært altoppslukende og i tillegg så snudde jeg ryggen til et samfunn, et miljø og flesteparten av de vennene jeg hadde da jeg bestemte meg for å virkelig omfavne rusfriheten. Det har vært skikkelig tøft, det er fortsatt tøft. Men, jeg har heldigvis mange flotte mennesker rundt meg nå, mennesker som bryr seg og som ikke bare detter innom på besøk kun fordi de vil ha hjelp til å skaffe rus, trenger noen å ruse seg meg eller som bare kommer for å utnytte meg; sånn er det ikke lenger, og det er veldig godt. Jeg er heldig, det vet jeg. 

Jeg og kjæresten skulle egentlig feire i Oslo idag sammen med familie, men så endte det opp med at vi skulle være hjemme likevel. Så i går endte vi opp med å måtte handle inn mat til idag, og reise Hamar rundt for å skaffe jordbær. Eller det var å overdrive, men vi ble møtt på Coop Mega med et skilt som sa "Beklager vi er tomme for jordbær." Heldigvis hadde de masse flotte jordbær på kiwi, så vi fikk grabba med oss et par kurver. 

Idag var planen at vi skulle opp halv åtte, men vi endte opp med å sove til klokka ni istedenfor. Så satt vi i pysj i sofaen og så på feiringen på TVen. Store folkemengder i sentrum, skrikende barn, bunader så langt øye kan se, full russ, korps, taler, wienerpølser og hesteskokasting, nei takk. Både jeg og Lykke synes det er angstfullt nok å ta en full buss hjem fra sentrum i rushtiden, så vi ville heller kose oss hjemme uten stress og mas. Vi sminket oss, tok litt bilder og la ut obligatoriske instagrambilder,  "Gratulerer med dagen."

 



Vi skulle ha Pavlova idag, så vi smekket i sammen Toro posen og begynte å vispe, nå skulle det bli marengs. Eller ikke. Stavmikseren ville ikke vispe,den ble så varm at vi til slutt ikke turte å bruke den mer. Vi endte opp på døra til naboen, med halen mellom bena, for å låne en mikser. Det fikk vi heldigvis og alt ordnet seg. Så spiste vi en deilig middag, rundstykker, sånne frossne, ordentlige og litt dyre fra Hatting, røkelaks, røkt ørret, spekeskinke, eggerøre og potetsalat. Det var skikkelig godt, og vi spiste masse mat mens vi endelig fikk sett Beauty and the beast filmen.



Så det ble tid for å pynte Pavlovaen og piske krem, jeg skjærte jordbær og kiwi og Lykke skulle piske krem. Hun pisket og pisket, pisket litt mer og enda litt til. "Er ikke rart dette ikke blir krem, dette er jo matfløte." Jeg holdt på å slå meg selv av irritasjon. I går hadde jeg jo ikke sovet et plukk, så jeg hadde da svima meg igjennom butikken og klart å plukke med meg matfløte istedenfor kremfløte. Jeg slang meg på telefonen til Shell som ligger femten minutters gange unna, og joda de hadde kremfløte. Så da ble det jaggu en tur ut også, men faen heller, man må jo ha kremfløte på Pavlova liksom. Det gikk bra da, og Pavlovaen ble kjempegod. 

 



Nå sitter vi i hver vår sofa og skriver. Jeg smiler litt, fordi jeg har ikke feiret 17 Mai siden typ 2013, så jeg er ganske fornøyd med hvordan dagen har vært. Med masse god mat, kake og ikke minst godt selskap. Det er litt godt, det å være voksen og kunne lage seg sine egne minner og egne tradisjoner. Familien min bor ganske langt unna, sør i Sverige, og det er ikke alltid like enkelt økonomisk og komme seg dit for meg, og faren min døde jo i fjor, så jeg synes det er å flott at jeg har kjæresten min; og at med kjæresten min så fikk jeg også en flott "svigermor", et par søte besteforeldre, to hunder og en katt på kjøpet og enda litt til. Så ja, idag er en dag jeg faktisk føler meg ganske heldig da jeg tenker på hvor mange mennesker jeg har rundt meg. Resten av kvelden skal jeg kose med sammen med kjæresten, før hverdagen og virkeligheten er tilbake i morgen. 



#17mai #kake #glede #lykke #kjærlighet #littlethingsinlife #psykiskhelse #rus

BLOGGUTFORDRING DAG 11, HVA HADDE DU GJORT HVIS DU HADDE VUNNET 1 MILLION KRONER?

 

Oh, wow. Det er så mye jeg ville gjort med en hel million. Jeg klør i fingrene bare av å tenke på det. 

Reist til USA, rettere sagt Red Lodge, Montana. Der hadde jeg bodd på en ranch med masse hester og ridd på de store slettene som er omringet av majestetiske fjell hver eneste dag. DRØMMEFERIE! 


 

Jeg hadde tatt lappen og kjøpt meg bil. 

Jeg hadde kjøpt meg alt jeg trenger som jeg ikke har, satt mye penger på sparekonto til fremtidig hus kjøp, dyrlege osv. 

Jeg hadde tatt med alle vennene mine ut på byen, og drukket meg kanon drita. 

Jeg hadde reist på ferie til Bali eller lignende med Lykke, hvor vi kunne hatt en hel strand for oss selv og ligge på solsenger hele dagen and have coctails all day everday!

Jeg hadde nok gitt litt penger til mamma og søstrene mine også. 

Ellers så hadde jeg nok dratt til frisør, kjøpt ny garderobe og slike ting. Men jeg ville nok brukt mye av pengene på å reise, det er så mange steder jeg vil se og jeg simpelthen elsker å reise. Den fineste ferien jeg har hatt hittil, og det fineste stedet jeg har vært er nok Wien; og dit vil jeg absolutt igjen! 

Jeg ville også leid meg en hytte eller lignende i Montana, USA, og rett og slett bare skrevet ferdig en bok i fred og ro- bare meg, naturen, hester og masse masse skriving. 

I bunn og grunn hadde jeg bare gjort masse spennende som jeg alltid har hatt lyst til å gjøre, men som jeg ikke har muligheten til nå- siden jeg faktisk ikke har en million kroner. 

 



 

#bloggutfordring #dag11 #blogg #psykiskhelse #travel #reise #drømmer 

WRITE ME A STORY WHEN I CAN`T GO TO SLEEP

 

Klokka er akkurat blitt ni om morgenen, egentlig så hadde jeg ting jeg skulle gjøre idag ved siden av syttende mai forbredelser, men jeg ble nødt til å avlyse. Jeg har nemlig ikke sovet en eneste time i natt, men jeg har virkelig prøvd. Jeg så en episode av en serie jeg følger med på, så prøvde jeg å sove igjen, til ingen nytte. I et par timer lå jeg og hørte på kjæresten snorke svakt mens jeg desperat sendte et ønske til høyere makter "HALLO, jeg MÅ sove." Jeg tror ikke det var noen som hørte meg, for jeg sovnet ikke. Istedenfor ble jeg bare mer og mer våken, og hjernen jobbet om mulig kjappere for hvert minutt som gikk. Og så, plutselig ut av det blå datt en idè ned i hodet mitt, en idè til en bok, et helt nytt prosjekt. I det siste har jeg lest The Magicians triologien av Lev Grossmann, og jeg har selvfølgelig sett serien, elsker den- og jeg elsker jo Narnia og Harry Potter, Tolkien og alt det der. Så say no more, jeg hadde plutselig begynnelsen på en fantasiroman i hodet. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive fantasi, men jeg har aldri trodd at jeg skulle klare det, hjernen min er for godt plantet i det virkelige harde livet. Men, det er jo nettopp det da; jeg har noe å flykte fra. Og slik startet altså ideen til det nye bok-prosjektet mitt. Og selvfølgelig når jeg først fikk en idè så vivid og så klar i hodet, og siden jeg allerede ikke fikk sove; endte jeg opp med å skrive igjennom hele natten. Timene gikk så fort, de bare fløy avgårde mens jeg skrev, gjorde research og skrev litt til. For en times tid siden følte jeg meg relativt ferdig, 23 sider og et helt kapittel. Det verste er at jeg gleder meg til å fortsette å skrive, problemet er bare at nå er hjernen min ganske potetmos, og den trenger søvn. Hvilket ser ekstremt dårlig ut, siden jeg samtidig er hyper og på grensen til manisk as we speak. 

Det føles bare så innmari godt å være inspirert igjen, å ha lysten til både å lese og sluke bøker , og ikke minst skrive dem selv. Det er lenge siden jeg har vært så inspirert, eller hatt en så klar visjon på hva jeg vil skrive. 



Selvfølgelig, med tanken på å skrive fantasy, så kommer også tanken ; kan jeg skape noe nytt, noe originalt? Det føles ut som at fantasiverden ikke trenger flere bøker om magi og trolldom. Men, jo den gjør det; jeg er jo selv alltid på utkikk etter nye fantastiske fantasibøker, og jeg blir alltid glad og nærmest lykkelig da jeg finner en bra en, en som kanskje inneholder mye av det jeg har lest før; men samtidig ikke. Så hvorfor ikke prøve, i verste fall så lærer jeg noe nytt, en ny måte å skrive på- jeg kan utvide skrive-horisonten min, og det er alltid en bra ting. 

 



#writing #skriving #skrive #fantasy #bøker #inspirasjon #writemeastory

 

BLOGGUTFORDRING DAG 10, EN LISTE OVER ALLE STEDENE DU HAR BODD

 

 

  • Hofoss (Barndomshjemmet mitt, og der jeg vokste opp)
  • Austmarka 
  • Folldal 
  • Eidskog/Magnor 
  • Skarnes 
  • Tynset
  • Ottestad
  • USA, Kansas City
  • Kirkenær
  • Brummundal
  • Drammen/Røyken
  • Hamar

 



#bloggutfordring #dag10 #blogg #psykiskhelse

BLOGGUTFORDRING DAG 9, FEM TING DU SKULLE ØNSKE DU ALDRI HADDE GJORT

 

1. Drukket en hel liter sprit på styrten og litt til, ikke gøy å bli pumpa...

2. Begynt med rusmidler. Skulle ønske jeg ikke visste hvordan amfetamin gjør meg pen, sterk og modig eller hvor godt man kan le når man røyker hasj/weed eller hvor godt man sover på en "nattings." 

3. Tatt overdose på piller. Å bli pumpa og "sprøyta" full med kull er ikke spesielt morsomt. Dessuten er skammen så stor. 

4. Selvskading. Arrene er en del av meg, og jeg har på en måte akseptert de. Men jeg kjenner alle blikkene på sommeren når jeg en sjelden gang tør å gå uten tights på bena og arrene vises både på armer og bein; og jeg angrer. 12 år med selvskading setter spor, og det å stadig bli påminnet hvordan det er å skade seg og at jeg har gjort det, kan være smertefull til tider.  

5. Ecstasy. Jeg blir veldig fort psykotisk av slike type rusmidler. Og en gang vandret jeg psykotisk rundt i Hamar i timevis, på nedtur av en knips-tur. Jeg holdt på å bli påkjørt av en buss, og jeg tror jeg brukte en hel dag på å komme meg hjem; enda det tar ti minutter med buss. Jeg synes enda det er flaut å tenke på, og håper ingen kjenner meg igjen da jeg går rundt i Hamar den dag idag. 



 

#bloggutordring #dag9 #blogg #psykiskhelse #rus

 

BLOGGUTFORDRING DAG 8, FAVORITTFORFATTER/BØKER

 

1. J.K.Rowling og alle Harry Potter bøkene

2. John Green - The fault in our stars

3. Nicholas Sparks- A walk to remember

4. Harper Lee- To kill a mockingbird

5. Sofia Åkerman- Sebrapiken

6. Mia Törnblom- Så dumt

7. Lucy Maud Montgomery- Anne from green gables

8. Anne Karin Elstad- Maria, Maria

9. Enid Blyton- Famous Five serien

10. Paulo Coelho- Veronica decides to die

11. Margit Sandemo- Sagaen om isfolket

 



 

#bloggutfordring #dag8 #bøker #blogg #psykiskhelse

 

 

BLOGGUTFORDRING DAG 7, TI "LIKES" OG "DISLIKES"

 

"LIKES" 

1. Mennesker som smiler

2. Kjærlighet

3. Ærlighet

4. Katter

5. Positivitet

6. Demi Lovato

7. Metal music! 

8. Hvitvin

9. Chips og salsa

10. Å gjøre andre glad

 

 

"DISLIKES" 

1. Arroganse

2. Spydighet

3. Egosime

4.  Rovdyrjakt 

5. Uhøflighet

6. Krig

7. Urettferdighet

8. Dagens popmusikk, f eks Freddy Kalas og Katastrofe. (UGG)

9. Drama

10. Krangling

 



 

 

#bloggutfordring #dag7 #blogg #psykiskhelse

BLOGGUTFORDRING DAG 6, HVOR SER DU DEG SELV OM 10 ÅR?

 

Om ti år så er jeg 34 år gammel. Jeg har utdannet meg til psykiatrisk sykepleier, jobber med ungdom/barnevernsbarn som sliter med rus og psykiske lidelser og bor på småbruk. Om ti år har jeg 5 hester, 3 hunder og 4 katter og er mye i aktivitet, og er mye sunnere en det jeg er idag. Jeg håper at om ti år så har jeg gitt ut en novellesamling og minst 2 romaner. Jeg er friskere om ti år, og lykke og glede er mer enn "fleeting moments", det er hverdagskost.Om ti år har jeg vært i USA (igjen), Kiev, Malta, Frankrike, England, Irland og alle mulig andre reise-destinasjoner jeg ønsker å reise til pr dags dato.  Ellers håper jeg at jeg er omringet av bra mennesker som er glad i meg og som vil meg vel. 



#bloggutfordring #dag6 #blogg #psykiskhelse

BLOGGUTFORDRING DAG 5, FAVORITT FILMER/SERIER

 

Jeg er en tv-show addict og har mange favoritt serier, og filmer. Her en liste med mine topp ti: 

1. Pretty Little Liars : jeg er altfor gammel til å følge så slavisk med på denne serien, men jeg bare MÅ vite hvem AD er og hvordan alt dette ender. 




2. The Walking Dead: en serie jeg ikke gadd å se før i fjor, men jeg endte jo opp med å bli fullstendig hooked og bingewatcha hele greia på en uke. Nå sitter jeg i spenning og venter på ny sesong! 




3. Wentworth: en Australsk fengselsserie som er basert på sanne hendelser om den berømte "Cellblock H". Veldig spennende, dyktig skuespillere og noe mer mørk og realistisk enn Orange is the new black. 



4. The Flash: jeg elsker superhelter, og var blodfan av Smalville engang i tiden. The Flash er morsomt, hjertevarmt og spennende- alt man trenger. En av karakterene er priceless, Cisco- og Harry Potter referansene is tha shit! Hjelper også litt at Barry Allen (The Flash) er super mega søt.. 



5. Young and Hungry: en morsom og søt sitcom som alltid får meg i godt humør! 



6. Thirteen Reasons Why: dette er en relativt ny serie, men jeg elsket den såpass mye at den fortjener en plass på topp ti lista mi. Jeg har aldri i mitt liv sett psykisk helse, psykiske lidelser, voldtekt og selvmord så realistisk på en skjerm før noensinne. Det var ekstremt smertefullt å se på, jeg orket ikke se alle de vonde scenene engang fordi de fikk meg nesten til å spy. Men det var det jeg likte så godt, fordi det er jo nettop det voldtekt og psykiske lidelser er; smertefullt og ekte. Det er på tide at resten av verden får et litt større innblikk i hvordan det faktisk er å slite med disse tingene, hvor forferdelig det faktisk er å bli utsatt for overgrep og hvor smertefullt det er å vurdere selvmord og i verste fall utføre det. Men, det er trigger warnings før hver episode begynner for en grunn, det er heftig kost. 



7. A Walk To Remember: dette er en av favoritt bøkene mine, og filmen får meg til å bli forelsket hver eneste gang jeg ser den. Jeg gråter også hver eneste gang, enda jeg kan hele greia utenat. 



8. One Tree Hill: dette er min all-time favoritt serie. Jeg begynte å se denne serien i 2003, og den har fulgt meg ever since. Jeg rømte inn i Tree Hill hver gang jeg trengte det, og jeg har lært, elsket, grått og vokst med denne serien over ni sesonger. Jeg kan alle replikkene utenat, husker hver eneste scene men det er like spennende og hjemmekoselig hver gang jeg setter den på. Jeg tror jeg har sett alle sesongene minst ti ganger, og jeg blir aldri lei. Musikken, sitatene og skuespillerne gjorde serien til mitt tilfluktssted, og det er en tilflukt jeg enda søker til i tunge tider. Tree Hill is my home



9. Løvenes Konge: dette var den første filmen jeg så som jeg husker, og det er den første filmen jeg fikk på VHS av pappa da jeg var fire år gammel. Jeg kan ikke fortelle deg hvor mange ganger jeg har krabbet på gulvet som liten og lekt "Nala og Simba" med søsteren min eller venner. Jeg var helt obsessed, og jeg elsker fortsatt denne filmen. Gråter like mye når Mufasa dør, uansett. 



10. The giver: en fantastisk film med et sterkt budskap. Boken er også flott, så les les! 



#bloggutfordring #dag5 #film #tvserier #blogg

 

BLOGGUTFORDRING DAG 4, HVA ER DU REDD FOR?

 

Jeg er redd for mange ting, kanskje jeg er redd altfor mye av tiden? Her er en liste over ting jeg er redd for: 

1. Edderkopper og andre insekter. Jeg klarer ikke ha vinduet eller verandadøren oppe uten og konstant bekymre meg for om det kommer noen kryp inn, at de gjemmer seg i senga mi og angriper om kvelden da jeg legger meg under dyna. 

2. Jeg er redd for at jeg skal bli veldig syk igjen, og at alt jeg har jobbet for de siste årene skal gå i vasken. 

3. Jeg er redd for å være alene, å miste de rundt meg å bli sittende alene og ensom i en kald leilighet som stort sett bare føles som et sted og ikke et hjem. Jeg trenger alene-tid, og elsker å ha noen dager hvor jeg bare kan ligge på sofaen og ikke gjøre en dritt; men jeg er også super avhengig av menneskene rundt meg- og jeg er redd for å bli alene igjen; slik det har vært før. 

4. Ungdommer. Ja, det høres teit ut, I know. Men på grunn av mobbingen i barndommen/tenårene har jeg utviklet en stor frykt for de. Jeg snur og går/løper andre vei hvis jeg møter en gjeng ungdommer, vertfall hvis jeg er alene. Mesteparten av tiden er det ungdommer som bringer frem angsten i meg, da raser hjertet vilt avgårde og det føles ut som jeg skal dø; og jeg går med tåkesyn mens jeg bare venter på at de skal slenge fra seg ryggsekker eller vesker å gå løs på meg- verbalt og fysisk. Noe de ikke gjør, men frykten er der. 

5. Fremtiden. Ja, jeg vet at jeg snakker mye om fremtiden, og at det er mest positivt. Men jeg er redd for at den ikke blir slik jeg ønsker, og at jeg skal sitte alene i en kommunal leilighet om 10 år uten utdanning, jobb og stabil inntekt. Kort sagt er jeg redd for at jeg ikke skal komme noen vei her i verden. 

6. Narkotika. Rusmidler skremmer meg, fordi jeg vet de finnes- og jeg vet hvor fantastiske de kan være. Også vet jeg hvor forferdelige de kan være; og det skremmer meg at jeg har lyst på de, savner de som gamle venner mens jeg samtidig er scared to death fordi jeg vil være så langt unna det livet som mulig. 

7. Jeg er også konstant redd for å ikke være bra nok, pen nok, tynn nok, flink nok eller snill nok. For å nevne noe. 

8. Verden. Verden idag skremmer meg. Vi har så mange verdensledere idag, som sitter på så mye makt og samtidig har muligheten eller ønsker å bruke den på ondsinnet vis. Også har vi all terroren, menneskehatet og de som kjemper på for at ingen skal være annerledes og at man kun kan elske et visst kjønn. Det skremmer meg også hvordan så mange voldtektsmenn får gå fri, og hvor mange mennesker som får livene sine ødelagt av overgrep eller mobbing men som ikke får hjelp- i velferdsstaten Norge. 

9. Fortiden. Jeg er konstant på flukt fra fortiden, og den skremmer meg, jeg er redd for at den skal innhente meg og dytte meg over kanten og ned i en avgrunn. 

10. Mørket. Jeg er kanskje 23 år, men jeg er livredd for mørket og sover med lyset på på kjøkkenet slik at soverommet aldri er helt mørkt. Jeg har også en skilpadde(natt-lys) som jeg pleier å skru på om kvelden. 

11. Jeg er også redd for å være hjemme alene. Det har vært noen spesifikke episoder her jeg bor som har gjort meg veldig redd. Jeg har til og med måtte ringt politiet, jeg kan ikke huske sist jeg var så redd- det var en ruset mann som mistet besinnelsen og truet meg. Det er også mye rus her jeg bor, så jeg føler meg aldri helt trygg på de menneskene som kommer og går, eller på at jeg skal klare å ikke handle på det faktum at jeg bare kan gå ned en trapp for å skaffe noe shit. 

12. Å sove. Noen ganger har jeg så intense og forferdelige mareritt at jeg blir redd for å sove. Ved et par anledninger har jeg også hatt søvnpsykoser, og det er helt forferdelig. De siste månedene har jeg drømt mye om at det kommer voldelige og slemme menn inn i leiligheten min for å ta meg, og jeg våkner helt gjennomvåt av svette og klarer liksom ikke å riste drømmen av meg. 

 



 

#bloggutfordring #psykiskhelse #dag3 #blogg
 

 

BLOGGUTFORDRING DAG 3, DRØMMER DU OFTE? BESKRIV TO AV DRØMMENE DINE

 

1.  En av mine aller største drømmer er å bli publisert forfatter. Jeg har en "tåpelig" drøm om å havne på New York Times Bestseller list en dag. Min inspirasjon er mitt eget liv, og mine erfaringer og livssituasjon; jeg bruker mye av meg selv når jeg skriver og legger mye av egen personlighet i karakterene mine samt bruker jeg av egne erfaringer; rus og psykiatri er en gjenganger. Men jeg liker også å skrive om kjærlighet, dog ikke på en klisjè og sexy måte; men en connection mellom to mennesker som finner sted i tragedie eller håpløshet- det skriver jeg ofte om. Noen forfattere som gir meg masse inspirasjon og både lese og skrive-glede er: John Green (the fault in our stars...) J.K.Rowling, Nicholas Sparks, Sofia Åkerman, Mia Törnblom, Arnhild Lauveng med flere. 

 

2. En annen drøm jeg har er rett og slett et bedre liv. Utdanning og bedre inntekt står i fokus her. Jeg ønsker å studere sykepleie etter at jeg har fått studiekompetansen min også videreutdanne meg til psykiatrisk sykepleier. Jeg kunne veldig godt tenke meg å jobbe med ungdom som sliter med psykiske lidelser og rus; kanskje på barnevernsinstitusjon eller lignende. I den forbindelse ønsker jeg også å bruke dyr, da spesielt hest som et terapi tilbud. Et bedre liv for meg ser kanskje litt slik ut ; jobb, stødig økonomi, eget hus/småbruk, hest, hund, katt, kjærlighet, gode venner, bra relasjon til familie og forfatterskap. Det er ganske sånn standard, og jeg føler meg som en av de jeg ikke ville bli; "Volvo, hus og bikkje", men etter som jeg blir eldre merker jeg at alt jeg ønsker er stabilitet og mer av de tingene som gjør meg glad og som gir meg lidenskap, og et ønske om å leve. 

 

 



#bloggutfordring #dag3 #blogg #drømmer #goals

 

BLOGGUTFORDRING DAG 2, SYV TING JEG OFTE TENKER PÅ

1. Kjæresten min, Lykke. Hun er min bestevenn, og vi gjør så mye fint sammen. Alt ifra å sitte ute å lese på verandaen hele dagen til og ha PLL maraton. Hun er der for meg i tykt og tynt, og det er godt å ha noen som forstår meg <3 

2. Skole. Jeg tenker på skolen litt hele tiden i bakhodet, og det fører med en del stress og uro når vi har store innleveringer etc. Nå har jeg snart eksamen og begynner å kjenne på nervene. 

3. Katten min, Princess. Princess er noe av det kjæreste jeg har. Det er helt utrolig hva dyr gjør for kropp og sjel! Dessuten er hun veldig glad i å være ute, jeg kaller henne ofte Lars Monsen, og jeg bekymrer meg noen ganger for om det skal skje noe med henne mens hun er ute.  

4. Mat. Jeg tenker mye på mat, og det er slitsomt. Jeg er jo en planlegger (ikke så veldig frivillig) og mye av tankene mine dreier seg om hva jeg skal handle, om jeg har råd til mat og hva jeg skal ha til mat. Også blir jeg ofte sur på meg selv for at jeg tenker så mye på det, også tenker jeg da atuomatisk enda mer på mat. The struggle is real...

5.  Venner. Jeg har ikke så mange nære venner, men de jeg har setter jeg stor pris på. De stiller virkelig opp når man trenger de, og de er så snille og gode alle sammen!

6. Familie. Jeg tenker ofte på pappa, mamma og søstrene mine. Jeg savner pappa mye etter han gikk bort. Jeg skulle ønske jeg hadde bedre kontakt med mamma og søstrene mine, men jeg er ikke så flink til å ta kontakt, også går det bare lang tid mellom hver gang vi snakker. Men jeg savner de ganske mye for tiden. 

7. Fremtiden. Dette er noe som opptar mye plass i hodet mitt. Jeg har veldig lyst til å klare å fullføre skolen og få et mer stabilt liv, både da det gjelder rutiner, inntekt og sosialliv. 

 



 

BLOGGUTFORDRING DAG 1, NI TING OM DEG SELV

1. Jeg drømmer om å bli forfatter, og dette er noe jeg SKAL få til. Jeg har vunnet flere skrivekonkurranser, blant annet også "Drømmestipendet", men den store drømmen er å gi ut en eller flere romaner med tiden. Akkurat nå jobber jeg med en novellesamling. 

2. Jeg elsker dyr, og da jeg var liten ønsket jeg å bli veterinær; men mattekunnskapene mine holder ikke mål for fem flate øre. Så jeg nøyer meg med å ha kjæledyr, og nå har jeg verdens beste lille pusekatt som heter Princess <3 

3. Jeg elsker musikk, men kan ikke fordra mesteparten av det som er populært. Setter du på Katastrofe eller Freddy Kalas stikker jeg!

4. Jeg savner å drive med hest og ri så mye at det verker i hele kroppen, noen dager får det meg nesten til å gråte. Hest har alltid vært fantastisk terapi for meg, og jeg bare savner følelsen av å begrave ansiktet i pelsen på de store flotte dyrene; eller følelsen av frihet når man er i full galopp og ingenting annet betyr noe. 

5. Jeg er et vanedyr og jeg trenger rutiner og planlegging. Jeg kjenner faktisk på stor uro og angst hvis noen lager mat på en annen måte enn meg, eller hvis noen kommer uanmeldt på besøk. Det er vel absolutt noe jeg burde jobbe med. 

6. Jeg er ekstremt usikker på meg selv, altfor naiv og lett å manipulere. Av disse grunner har jeg store vansker med å stole på at menneskene rundt meg vil meg vel, og at de faktisk er glad i meg for meg. Med tanke på de harde miljøene jeg også har vanket i, har jeg erfart altfor mange ganger å bli brukt, så tillit er noe jeg bruker lang tid med å opprette, selv om det kanskje ikke virker slik. 

7. Jeg trenger mye bekreftelse, til tider alt for mye. Men, sånn er jeg.

8. Jeg hater insekter! Spesielt edderkopper. Men jeg hyler og løper avgårde om jeg ser en veps eller en humle. UGH!

9. Jeg elsker å reise, og kunne godt reist verden rundt. Interrail og backpacking er noe jeg har skikkelig lyst til. Jeg elsker også USA, har bodd der i et halvt år, og kunne godt tenkt meg å reise tilbake for å se mer.

bloggu#tfordring  #dag1 #blogg  

 

 

Bloggutfordring

I et forsøk på å opprettholde bloggingen tenkte jeg å dra en bloggutfordring på 15 dager. Dette kan bli personlig og intimt, men alle dere som har lest/leser bloggen min vet at det ikke pleier å hindre meg. Så, here goes! 

Dag 1: Ni ting om deg selv

Dag 2: Syv ting du ofte tenker på

Dag 3: Drømmer du ofte? Beskriv to av drømmene dine

Dag 4: Hva er du redd for?

Dag 5: Favoritt filmer/serier

Dag 6: Hvor ser du deg selv om 10 år? 

Dag 7: Ti "likes" og "dislikes" 

Dag 8: Favoritt forfatter/bøker

Dag 9: Fem ting du skulle ønske du aldri hadde gjort

Dag 10: En liste over alle stedene du har bodd

Dag 11: Hva hadde du gjort hvis du vant 1 million kroner? 

Dag 12: Hvordan musikk hører du på? Favoritt artister/sanger

Dag 13: Ti ting på din "bucket list" 

Dag 14: Fem dårlige vaner

Dag 15: Tre "guilty pleasures" 

 

 



#bloggutfordring 

 

 

It`s been another year

Hei, det er meg- igjen. Det har gått litt over et år. Det er rart det der, hvor mye som skjer på et år og hvor fort det kan gå. Hvis noen lurer så er jeg fortsatt rusfri, har fortsatt masse angst og problemer; men jeg har blitt flinkere til å jobbe med de og leve med meg selv. Sånn i teorien er jeg 2 år skadefri også. Ting går bra, vertfall det aller meste. Med bipolar lidelse så er hver dag en ny dag for å si det sånn. Og små ting kan noen ganger føles ut som verdens undergang, men jeg kommer meg igjennom det. Alt er ikke fikset og perfekt, ting er ikke alltid bra; men de er lettere. Det må jeg ofte minne meg selv på, på vanskelige dager. 

Dette året har vert preget av mye nytt. Jeg går på skole nå. Ja, det er faktisk sant. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle greie å gå på skole igjen i hele mitt liv, after all skole er ganske traumatisk for meg. Men det har faktisk gått realtivt bra, til og med karakterene mine er ikke så aller verst. Jeg fikk igjen karakter på en novelle idag faktisk, og det er vel den første "dårlige" karakteren jeg har fått på en novelle i hele mitt liv. 4+. Misforstå meg rett, det er ikke en dårlig karakter. Men jeg pleier å ligge på 5 og 6. Det å skrive for meg, som dere kanskje vet; er livbåten min. Jeg vil gå så langt som å si at forfatterskapet er 90% av identiteten min. Så jeg kjente virkelig på følelsen av å være mislykket isted. I tillegg skrev jeg en sårbar, ærlig og vanskelig novelle om faren min og det å miste ham. Faren min døde for et år siden, rett etter at jeg sluttet å blogge. Og det har vært tøft. Så ja, jeg ble skuffet og veldig lei meg da jeg fikk tilbake karakteren. Måtte til og meg gråte litt. Det å være skuffet over meg selv, det å føle at jeg svikter meg selv; og i tillegg tvile på egne egenskaper er hardt for meg. Som sagt, ord er identiteten min og når man føler at noen rister hele verden din kan det bli relativt vanskelig å puste. Så akkurat nå sitter jeg her og prøver å puste, mens jeg prøver alt jeg kan og istedenfor å være lei meg, å være stolt over at kjæresten min fikk 5+ på sin novelle. Jeg er stolt av henne, og glad på hennes vegne, men det tror jeg hun vet. Og ja, jeg har også fått meg kjæreste siden sist jeg var her inne. Jeg skal ærlig innrømme at det å ha en kjæreste ikke er en walk in the park hele tiden. Hun har sine problemer, og jeg har jo som alle vet mine. Men det er også det som er litt fint, vi forstår hverandre. Det er godt å ha noen som virkelig vet hvordan det er å ha angst, hvordan det er og ha en dårlig dag, eller som også vet hvordan det er å kjenne på det å være mislykket. Slik som jeg hadde det idag. Og da var hun der for meg, kom og ga meg en lang god klem mens tårene mine sprutet i frustrasjon og jeg var klar til å legge hele forfatterdrømmen på hylla. Nå sitter hun i den andre sofaen hos meg og skriver, med brillene litt skjevt over neseryggen og tunga i munnviken; hun er søt. Jeg elsker kjæresten min. Klisje, men sant.

Jeg har fortsatt dager hvor det er vanskelig å puste. Skolen har medbringt mye ekstra "plager" , angst nivået mitt ligger og vakler hele tiden, går som en jojo opp og ned. Jeg er stressa hele tiden, hele tiden. Søvn har vært et stort problem det siste året, virkelig. Men det har vært verdt det også, jeg er jo snart ferdig med Norsk, og skal opp i eksamen i Mai og Juni. Det er første gang på syv år at jeg gleder meg til sommerferie, fordi det faktisk er en ferie. Til høsten skal jeg ta ytteligere tre fag, samfunnsfag, historie og Engelsk. Det kan bli mildt sagt spennende, men jeg håper jeg klarer det. Jeg vil så gjerne opp og frem, det har jeg jo sagt hele tiden. Og jeg er lei av at fortiden min fortsatt preger nåtiden. Jeg tror og håper at de neste årene blir noen av de bedre jeg har hatt på lenge, og at hvert år blir lysere og enklere. Og jeg håper jeg en dag klarer å leve, ikke bare eksistere, stresse rundt og krangle med angst og vonde tanker. Jeg skal klare det, det kan bare ta litt tid. 

Jeg tror jeg er tilbake på bloggen igjen nå, men man vet aldri. Nå skal jeg og kjæresten lage oss litt middag, etter en dag ute i sola og ute på ærender. Tror det blir is og jordbær i kveld også, må jo feire litt at hun har vært så flink og fikk så bra karakter, så jeg synes vi fortjener det. Jeg fortjener litt is jeg også, skal skuffe innpå litt og fylle hullet i magen som fortsatt banker av skuffelse. 

Jeg må bare minne meg selv på at jeg ikke alltid kan gjøre ting perfekt, eller at jeg "må" få toppkarakter. Som jeg kom på isted også, J.K.Rowling fikk avslag fra 7 eller var det 8 ganger før hun ble publisert forfatter, og vi vet jo alle hvordan det gikk. 



 

PINTEREST TIME. IT`S THAT KIND OF DAY

Lazy Mandag. Jeg har ikke sovet natt, delvis fordi jeg ble sittende å skrive; nå er jeg oppe i 60 sider på 2 dager. Meget bra fremgang må jeg si. Men fikk heller ikke sove fordi jeg glemte å ta sovemedisinen min og når jeg kom på det; var det for sent. Jeg har ikke gått på sovemedisin på en stund, så jeg får ekstreme hangovere dagen etter. Legen nekter selvfølgelig å gi meg medisiner som faktisk fungerer pga rus diagnosen jeg har på papiret. Ønsker veldig å få fjernet den!!!

 

QUEEN DEMI



 

 

EN AV MANGE GRUNNER FOR Å SE PÅ SERIEN "ARROW"



 

 

ARROW <3 *HARDCORE SHIPPING*



 

 



 

 

 

 



 

 



 

 

I WANNA LIVE HERE. MONTANA <3



 

 

Just because yummmm

 

 

 

OPPSLUKT

 

I dag har jeg endelig fått tilbake skrivegleden. Og den kom tilbake med endringer, nye oppdateringer og helt nye men spennende ideer. Det er så gøy, jeg har savnet det så fryktelig masse. I dag har jeg skrevet i 5 timer. Nå blir det en pause med litt "simming." Kommer ikke til å skrive noe særlig nå, fordi jeg føler jeg fikk sagt så mye i mitt forrige innlegg.

MEN, deler min ultimate Spotify liste for dere andre kreative sjeler. Just listen, I promise you it will be worth it!

https://open.spotify.com/user/malinsvendsenhofoss/playlist/2aXaZKeNdiUQYlACBoaSM2

spotify:user:malinsvendsenhofoss:playlist:2aXaZKeNdiUQYlACBoaSM2

Aner ikke hvordan jeg får publisert disse linkene slik at man bare kan trykke på de. Eller kanskje man kan det da innlegget har blitt publisert? Vel, hvis dere er keen på god musikk så orker dere sikkert å kopiere og lime litt :P

 

SMILEY FACE. Håper du/dere har hatt en fin helg!

 

BEDRE TIDER

Hei. Velkommen til meg. Eller, velkommen tilbake for deg/dere som kanskje fulgte med meg og min hverdag for nesten 1 år siden.

Jeg har ikke skrevet noe siden august 2015. Det har egentlig ikke vært noen grunn for det. Det har vært en skrivesperre inne i bildet, men den pleide ikke å ha en innvirkning på bloggingen min. Snarere tvert imot. Jeg tror kanskje jeg følte at dette var et teit prosjekt, og at livet mitt til tross for noen uvanlige livserfaringer ikke var så spennende å lese om. Dette føler jeg litt på enda. Men, jeg startet jo ikke denne bloggen for å bli den neste Sophie Elise. Jeg begynte med denne bloggen fordi det er for meg terapi å skrive. Det er min livbåt.  Hvorfor trenger du å offentliggjøre alt dette da, hvorfor kan du ikke bare åpne et hersens Word dokument liksom; spør du kanskje? Jo, det har noe med at jeg følte en obligation (hva heter det på norsk?) for å skrive hver dag når jeg blogget aktivt. Jeg følte et ansvar og en lyst som jeg ikke hadde for alt det andre jeg skrev på fra før, de historiene og notatene som ingen så. Derfor begynte jeg å blogge; og derfor har jeg lyst til å prøve å fortsette med det.  Happy-face/nervous-face....

Hva har skjedd siden sist? Alt, og ingenting for å være ærlig. Jeg har ikke klart å gå ned noe særlig i vekt; motivasjonen stiger og daler ettersom hvordan jeg har det psykisk. Jeg har blitt litt sunnere, går mer enn før og har en del mer program hver uke i forhold til hvordan hverdagen min så ut for 8 måneder siden. Det er vel så bra det sikkert, men det føles ikke ut som en fremgang- det å ha en innholdsrik hverdag. Det er jo slikt som det burde vært, som alle andre har og som alle andre klarer; så slike ting føles ikke ut som en seier. Selv om det sikkert er nettopp det; en seier. Et skritt videre på stigen mot happiness, eller noe. Jeg har begynt på gitarkurs, noe som gir meg enormt mye. Det å synge, lage musikk å skrive musikk har alltid vært en stor del av livet mitt; men jeg har ikke spilt et instrument- noe jeg alltid har hatt lyst til. Så jeg kjøpte meg en gitar, startet på gitarkurs som jeg var så heldig å få dekket av en instans i kommunen her jeg bor; og nå etter 4 måneder har jeg knekt en del koder og spiller ganske så bra; hvis jeg kan si det selv. Okei, er ingen Jimmy Hendrix men jeg klarer å spille å synge samtidig, har lært alt mulig av grep og har lært å spille rytmer og takter såkalte strumming patterns. Det er super gøy og jeg har fått en nyvunnet glede for musikk! I september/oktober i fjor var jeg så heldig å få igjen nærmere 30K  på skatten noe som resulterte i masse nye møbler. Jeg hadde nesten bare Finn.no møbler, en kasse tv og en fryktelig forferdelig spisegruppe fra 80-tallet i "nydelig" furu. Furu møbler er det styggeste jeg vet om. Den veide bortimot 100 kilo, og vi måtte være flere for å bære den. Det er nesten ikke å overdrive engang. Jeg fikk kjøpt meg en 48 tommer flatskjerm, tv benk, en søt og fin spisegruppe og en hel del mer. Det var veldig godt å få det fint i leiligheten; jeg trives så mye bedre nå. Julen 2015 feiret jeg alene, å komme meg til familien i Sverige er ganske vanskelig når man har dyr, når man har angst for store folkemengder (har du vært på Gardermoen i julen??? Jeez Louise, det er scary..) , og det i tillegg koster 2000 kr og vel så det. Så da ble det slik. Jeg hadde en russprekk i begynnelsen av Desember. Men, det ble med de sprekken. Så ja, julen var litt stusselig. Faktisk ganske jævlig. Det å se alle statusoppdateringer om hvor fuckings happy alle andre var, gjorde meg til et sjalu, selvmedlidende monster. Jeg unner jo andre mennesker glede og kjærlighet, men det var vondt å sitte der å føle på den enorme altoppslukende ensomheten alikevel. I begynnelsen av Mai er jeg da altså 6 mnd rusfri, noe som er ganske merkelig. 6 måneder uten noen form for rus. Ikke piller, ikke røyking, ikke engang en drink eller en flaske vin på nyttårsaften. Nada, niks, nothing osv.

Det er faktisk ganske ålreit å være rusfri.

 

 



( Her blir det visst hulter til bulter med forskjellige skrifttyper, den nekter å endre seg... så ja, we have to live with it)

2016 begynte ganske bra. Rusfri, nesten røykfri; fra 20 om dagen til typ 20 sigaretter på 2 måneder. Merker det på kondisjonen. Så begynte jeg på gitarkurs i Januar. Jeg har vært mye sammen med ROP, og vi har vært på mange turer, grillet og vært på aketurer. Det har vært en ganske bra vinter. Jeg hadde på den tiden enda ikke fått igjennom behandling, men jeg holdt meg da på grunt vann; jeg hadde ikke falt tilbake i destruktivitet. Og jeg er utrolig nok 1 år selvskadingsfri, bortsett fra 1 glipp; men jeg teller ikke med den- fordi jeg måtte ikke sy. Tenk det. Kroppen min er ganske happy for det altså, det er snart ikke plass til flere arr. Det er godt og befriende å ikke våkne om morgenen med blodflekker på hele soverommet, blodsprut i gulvet eller på vegger fordi man har tatt en åre, sting på armer og/eller ben eller patetiske hjemmelagde bandasjer av håndklær, sokker eller lignende fordi man ikke hadde råd til å kjøpe sårstell. Det er deilig å ikke bruke mer penger på bandasjer enn på mat. Det er godt å slippe ydmykelsen av å dra på legevakt om natten; hvor man hver eneste gang blir møtt med dømmende blikk, hvisking i hjørnene og lepper som aldri dras opp i et smil. Det er så fint, å slippe å bli hentet av ambulanse fordi man har tatt overdose på alkohol, piller og skadet seg uten å ha hatt kontroll på hvor mye og hvor dypt. Det er så fantastisk å slippe å komme hjem til en leilighet hvor det ser ut som om noen har blir drept. Det er så deilig å være fri fra alt dette. Jeg smiler mens jeg skriver, fordi jeg er sjeleglad. Jeg har seiret over selvskadingen, en av mine største demoner; og en av mine største fiender. Og det er jeg faktisk stolt av meg selv for. 10 år med den djevelskapen, det er mer enn nok. Aldri hadde jeg trodd det skulle bli slik. Men sånn er det med det meste i livet mitt; jeg hadde aldri trodd at dette skulle bli livet mitt. Jeg skulle bli dyrlege, skulle ha min egen praksis; jeg skulle bli noe- bli noen. Jeg skulle ha et fint liv. Et lykkelig liv. Det luftslottet sprengtes ganske tidlig. Men, jeg er ikke fryktelig bitter. Alt det livet mitt ble som jeg ikke hadde sett for meg at det skulle bli; det har gitt meg mye også. Og det er det man må holde tak i, bite seg fast i. Slik var det, slik er det nå. Jeg kan ikke gjøre noe med det, jeg kan ikke endre det; men jeg kan ta igjen kontrollen og bestemme hvordan livet mitt skal se ut videre. Skrive min egen historie.

 


 

Mars 2016 kom det et nytt vendepunkt i livet mitt. Jeg husker ikke engang hvilken dato eller dag det var, så jeg måtte faktisk dobbeltsjekke det. 14 Mars 2016 kom det en prest på døren min. Jeg skjønte jo ingenting, trodde hun var fra Jehovas vitner og ba henne på en pen måte dra dit peppern gror. Men da hun sa hun hadde med en beskjed fra politiet fikk jeg en sånn tung panikk følelse; en nummen frykt. Jeg klarer ikke å beskrive det. Jeg slapp henne ivertfall inn. Vi satte oss ned, jeg skjønte hva som kom; jeg var bare usikker på hvem det dreide seg om. Jeg satt og tenkte at nå, nå har eksen min dødd. Men da hun begynte å prate forsvant bakken under føttene mine. Pappaen min var død. Jeg husker ikke så mye mer, annet enn at presten var hos meg i mange timer, hun var mild og snill. Jeg gråt masse, røyket en haug med sigaretter. Jeg skjønte ingenting, det føltes ikke virkelig. Men det var det. Jeg snakket masse med storesøsteren min på telefon. Det vanskeligste med hele den dagen, var å overlevere nyheten til min lillesøster og til mamma. Det var helt jævlig, for å si det mildt. Dødsfallet kom så uventet, men alikevel ikke. Vi fikk 5 år sammen, jeg og Pappa. Og til tross for en del ting, så var han pappaen min. Han var pappaen min som jeg satt på barnerommet mitt og savnet. Han var pappaen min som lovte meg at han skulle komme tilbake den dagen han dro, men som ikke kom tilbake. Jeg var sint på pappa i mange år. Sint, Jeg følte meg avvist, glemt. Alikevel den dagen pappa kom tilbake i livet mitt, er en av de største dagene i mitt liv. En manglende puslespillbrikke falt på plass. Jeg følte meg mer hel, mer komplett. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle miste ham så fort. Men sånn ble det. Begravelsen var veldig fin, det var etterpålaget også. Nå, er det 1 måned og vel så det siden jeg fikk den beskjeden. Det gjør nesten mer vondt nå, enn det gjorde for noen uker siden. Men jeg gråter ikke så mye lenger. Men smerten er der. Det vil den kanskje alltid være. Jeg sørger fortsatt over bestemor, som var min bestevenn; selv om det også er 4-5 år siden hun gikk bort. Vel, the circle of life and all that shit. Livet kan være sykt urettferdig, det kan føles som om hele verden er i ubalanse. Men det som skjer, det skal skje; og det har alltid en mening , en betydning og det skjer alltid av en grunn. Jeg tror ikke på tilfeldigheter.

 

Etter at pappa gikk bort, har det ikke skjedd så mye i livet mitt. Jeg lever enda, jeg puster og jeg kan både smile, gråte, le og sørge. Det er ganske rart og til tider veldig vanskelig å ikke døyve følelser med rusmidler. Jeg var ganske overbevist om at jeg skulle ty til rus da pappa døde. Men jeg gjorde ikke det. Og jeg tror det er første gang på 5 år at jeg har grått, følt på sorg og vært lei meg når slike ting har skjedd. Det er ikke noe godt å måtte føle på slike ting, å gå i det hver dag; og ikke unnslippe de verste toppene med rus. Men, det er nå slik det er å være menneske. Rus gjør en til et spøkelse, det gjør en usynlig, følelsesløs, kald, slem og egoistisk. Den visker deg sakte men sikkert bort. Men det var jo en av de tingene jeg elsket mest med rusen; det å forsvinne. Jeg liker ikke å bli sett, jeg liker ikke å føle meg virkelig; jeg ville jo ikke leve før. Nå, vil jeg være et menneske igjen, jeg vil føle ekte glede; føle alt som kommer med det å være virkelig- selv om det innebærer sorg og smerte. Jeg har begynt å leke med tanken på en fremtid. Jeg har begynt å drømme igjen. Jeg vil ting, og jeg skal klare å oppnå disse tingene også. Det tar litt tid, kanskje lenger tid for meg enn for andre. Men jeg skal klare det. Jeg tror jeg vil klare det nå. For 1 år siden så turte jeg ikke tenke på morgendagen engang, fordi jeg visste aldri hvor lang tid jeg hadde. Jeg levde på lånt tid. Jeg gjorde jo ikke det, men det føltes ut som å leve på en dødsdom. Jeg trodde at jeg var en av de som ikke skulle leve, en av de som kom til å dø ung. Men sånn er det ikke, sånn skal det ikke være.

For en uke siden, hilste jeg på min nye fastlege; og hun viste seg å være en engel sendt fra oven. For første gang på 1 år har jeg blitt hørt og tatt på alvor. Hun var ganske sjokkert over måten jeg har blitt avvist og behandlet. Og hun sa akkurat det jeg har sagt i 12 måneder nå til de i systemet rundt meg ; " Mennesker med dine diagnoser, med din fortid, med din problematikk trenger langvarig behandling. Du trenger stabil og langvarig traumebehandling. For å komme videre i livet ditt må du jobbe igjennom en del ting du aldri har fortalt noen, ting du trenger å legge bak deg osv, osv. "  Så nå blir jeg henvist til en psykologspesialist som ikke er under DPS. EDMR behandling; tror jeg det heter. Jeg har aldri prøvd det, og vet ikke super mye om det. Men jeg er såpass motivert at jeg tror jeg kan få noe ut av dette. Det er flere som har uttalt at de ikke fikk noe ut av det; og terapi funker jo ikke for alle. Dette er jo en spesiell form for terapi også. Også er det noen som sikkert ikke har vært så motivert og klar for å jobbe med seg selv; og da får man selvfølgelig ikke noe ut av det. Man må ville bli frisk og være villig til å jobbe hardt for å få det bedre. Jeg mener ikke at disse menneskene ikke kan bli bedre eller vil det overhodet, men de var kanskje ikke i en periode i livet sitt hvor de var klar for det. Jeg har jo vært der selv. Anyways. Det er vel det som har skjedd siden sist, også får vi se hva fremtiden bringer når det kommer til denne bloggingen. Nå skal jeg tilbake til "simmingen" , nerder The sims 4 her på høyt nivå om dagen. I love it. Så sånn er det. Det er jo Idol i kveld også, det følger jeg selvfølgelig veldig med på, og jeg heier på Marius som er helt fantastisk og one of a kind. Og det er jo det jeg liker, originalitet, kvalitet og talent. Vi trenger ikke flere sånne "se på meg jeg er så pen mens jeg rister på rumpe og synger med playback og auto tune" artister i Norge. Men thats me.. Så until next time; ta vare på dere selv. Husk at livet blir bedre. 

 

 

 

Okei, denne innleggs redigeringen suger. Neste gang blir det alt på Word og så bare klipper vi og limer...
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

"I THINK I`M ABOUT TO BREAK"

 

Jeg er tom for ord. Jeg har det ikke så bra. Derfor får dere bare tråle dere gjennom litt syting i form av dikt og sangtekster (egen-skrevne, så please don`t copy) 

 

 

 

 

 

// I was delt a bad hand,

no one to understand,

I was all alone.

 

Left out in the woods,

I was bate for the wolves,

No one could save my soul.

 

I was framed the black sheep,

I wasn`t good enought to keep,

I was just wrong.

 

I`ve had to be strong,

I`ve been strong for too long,

but now I can`t move my feet.

I was told I could win,

outrun the wolves and my sins,

but now I`m left with defeat.

 

I`ve had to stand tall,

pick myself up after the fall,

but now I`ve come to a stop.

 

I`ve had to be brave,

so incredibly brave,

but there`s just so much that I can take.

It feel`s like I`m about to break,

about to break.//

 



 

 

 

 

 

" What if I got it all mixed up?

What if it was my fault,

cause I never asked them to stop.

Maybe I was wrong,

what if I was wrong?

Wrong all along.

 

Maybe it wasn`t right, or maybe it was

the right price I had to pay.

Maybe it was my fault, but I don`t know

I never really had a say.

What if I was different

Would it all still be the same?

What if I was prettier

Would I still be the one to blame?

The one that I blame.

 

Maybe I deserve

all the bad that I`ve got?

I played with fire,

so why did I get surprised when it was burning hot?

 

I was the one to get hurt

So why does it feel like I`m the crime in this game?

I`m the wrong from the start, the break in the law

It will always be this way.

I guess I`m the one you should blame.

The one you should blame. //

 



 

 // Anxietys claw, tightening my jaw

blood clenching fists and weary eyes

my head won`t shut up

It`s screaming truths, it`s yelling lies

 

Panic attacks, I can`t seem to breathe

I loose myself, into seconds and hours

To the demons I feed, I lose all of my power.

 

I don`t know how to face

the world all alone

I`ve used the highs to build a safe place,

now I have to stand on my own.

I don`t know how to feel without fake emotions.

Although I`m clean, I have yet to feel free

and now I`m drowning in an oncean of fear.

An ocean of fear. //

 

 

 



 





 

 

 

 

 

 

"WHERE THE LONELY ONES ROAMES"

Den siste tiden har jeg følt meg sånn midt i mellom ting. Jeg har havnet midt i mellom det å være frisk og syk. Det høres kanskje ikke så ille ut. Men, jeg synes det er et merkelig sted å være. Jeg har verken gitt opp eller kjempet hardt. Jeg har bare vært til. Eksistert. Føler meg tom, på en måte. Nei, jeg har det ikke sånn super forferdelig, men jeg har det ikke super bra heller. Og nå om dagen så er jeg spent på hvilken vei det vil tippe over; helt opp eller helt ned. Jeg frykter jo det siste. Jeg frykter det og forventer det samtidig, fordi det går jo "alltid" ned etter en stund. Eller... ?



 

Jeg er ganske stressa om dagen for hva som venter når alt av hjelpeapparat er tilbake etter sommerferie. Fordi, hvilket hjelpeapparat? Jeg har jo ikke et lenger. Hva skjedde? Jeg avsluttet langtidsbehandling for rus og psykiatri, kom hjem i tro om at jeg skulle bli fanget opp og guidet videre; men ble istedenfor kastet ut i kulda. Like a freaking bate for the wolves.

 

"Du har tross alt hatt over 35 timer hos oss nå."

"Vi kommer jo ingen vei."

"Du har ikke møtt opp ved flere anledninger."

"Du vil jo ikke ta imot det vi tilbyr og du sier selv at du ikke er istand til å nyttegjøre deg av gruppeterapi; noe vi er enige i."

"Du trenger ikke mer terapi."

"Noen ganger så har man fått for mye terapi."

 

Dette fortalte de meg rett før ferien, mens jeg desperat prøvde å få de til å forstå, prøvde å forklare hva jeg ikke trenger og kreve det jeg trenger. Men jeg snakket til døve ører.

Ja, jeg har hatt 35 individual samtaler. Men, det er de første 35 timene i mitt 22 år lange liv som har hjulpet meg. Jeg har jo aldri fått den hjelpen jeg burde ha fått før NÅ.

 

Jeg er for syk for gruppeterapi, men for frisk for individual terapi.

Jeg er syk nok for en langtidsinnleggelse på 1 år, men jeg er for frisk til å ha individual samtaler i 1 år til.

 

Og det eneste jeg føler at jeg trenger nå; er behandling. Men det "kan" jeg ikke få.

 

"Vi klarer ikke å hjelpe deg. Vi kommer ingen vei."

"Vil du egentlig bli frisk. Vil du egentlig ha hjelp?"

 

Neivel? I løpet av det siste året har jeg kommet langt. Jeg er ikke der jeg var for 35 samtaler siden. Hvorfor er det bare jeg som ser det?

Men, selv om jeg har kommet langt siden da; så har jeg fortsatt en lang vei igjen å gå. Det burde jo alle skjønne. Jeg sliter fortsatt. Jeg har enda ikke jobbet med noen form for traumer. Jeg har enda ikke fortalt NOEN i hele verden om visse ting som har skjedd meg. Har enda igjen masse å fortelle, å snakke om, å bearbeide. Jeg er enda ganske ambivalent i forhold til rus, jeg har fortsatt de samme tankemønstrene, de samme destruktive tankene. Og ja, kanskje reagerer jeg og handler annerledes når de dårlige dagene kommer nå enn for 1 år siden; men det betyr jo ikke at jeg er frisk. At jeg plutselig bare kan stå helt på egne ben? Men, siden jeg enda ikke har hatt en veldig dårlig periode siden jeg kom hjem fra Manifest i april; så er jeg fortsatt redd for at alt vil komme tilbake. At jeg vil nok engang ty til selvskading, rus og overdoser hvis jeg ikke har et hjelpeapparat rund meg; jeg trenger fortsatt krykker.

 

Så, nå sitter jeg her (mens jeg egentlig fortsatt skulle vært innlagt) og hører på NAV og rus konsulenten min snakke om hva som skje etter sommeren. Siden jeg ikke er i behandling, må jeg inn under et arbeidstiltak for ikke å miste økonomisk støtte fra NAV. Jeg begynner nesten å gråte når jeg tenker på det. Jeg er så himla redd, fordi jeg vet at jeg ikke er klar for noe sånt.

Jeg har nok med å komme meg ut av senga, bygge et sosialt nettverk, komme meg til og fra butikken osv. Jeg skulle for faen egentlig vært innlagt, men joda jeg er helt 100% frisk og det å jobbe er NULL problem. Ja, særlig.

Selvfølgelig, det er jo målet med fremtiden, og med det mener jeg kanskje allerede neste år eller i 2017. MEN, dette blir ikke det året jeg så for meg. Dette er ikke hva jeg trenger. Jeg så for meg behandling, og en slags re-birth av mitt sosiale liv og en hverdag.

 

OG, det skal jeg love deg er hardt nok i seg selv, når man egentlig er så redd for omverden at man vil ligge under dyna til hjemmehjelpa ringer på døra om 50 år.

 

Det, var det jeg så for meg. Det, og muligheten til å fullføre videregående i form av privatist eller voksenopplæring. Men nei, det er ikke det jeg trenger; for det vet alle andre bedre enn meg.

 

Det er vel bedre at jeg blir frisk nå, og tar dette med jobb og mindre/ingen behandling senere i livet; enn å komme ut i jobb etc nå for så å gå på en smell IGJEN også over på trygd og ufør og det som er og en tidlig pensjon i en alder av fuckings 30? Fordi det er det dette handler om. Ja jeg er redd for den virkelige verden, og jeg er ikke klar for den; men dette handler ikke om at jeg finner en trygghet i psyk-dommen og støtte fra NAV. Langt ifra, dette handler om at jeg vil være best mulig rusta for det virkelige livet; og det er jeg IKKE enda. Tro meg, den dagen jeg får min første lønnslipp fra en arbeidsgiver og ikke fra NAV skal jeg feire med fyrverkeri 4th of July style. I promise. Dårlig økonomi er IKKE en god medisin for tilfriskning, tvert imot.

 

Er jeg en lost cause?

Det føles sånn.

Men, jeg vet at jeg ikke er det. Jeg har ressurser, jeg har noe å gi til samfunnet; og det er mer enn det de på NAV eller i DPS kan skryte av. (SORRY, NOT SORRY.)

Og jeg skal virkelig stå på for at jeg skal få det jeg trenger nå, og jeg skal for en gangs skyld ikke la andre bestemme over meg og mitt liv.

 



 

Det er en ting til. Dere husker kanskje ROP som jeg har rosa herifra til helvete? Vel, joda de har forsåvidt fortjent det. Men, jeg har mista de også. Eller, jeg kasta dem på dør ( ikke bokstavelig talt.) Jeg betrodde meg til en av de, og delte ubehagelige opplevelser om en annen ROP bruker. Og så går det noen få dager også får jeg DEN meldingen fra denne ROP brukeren om at jeg skulle passe meg med å snakke sånn om h*n. De brøt taushetsplikten, og snakket med denne personen om det jeg fortalte i fortrolighet. Denne personen gjenga detaljer fra samtalen som gjorde at jeg var sikker i min sak. ROP arbeideren advarte meg ikke om at h*n kom til å ta dette videre, og jeg ba heller ikke h*n om å ta det videre. Jeg trengte bare å prate om det, fordi dette var IKKE OK ting som hadde skjedd. Og når personer i systemet bryter taushetsplikten på den måten, så er det over og ut hos meg. Å fortsette i ROP gruppen etter dette virket bare ekkelt og ubehagelig, da det ville vært dårlig stemning mellom meg og denne andre ROP brukeren. Jeg er mildt sagt forbanna, fordi jeg stolte på de i ROP. Jeg gjorde virkelig det, og nå så gjør jeg alt annet enn det. Og det sårer, fordi jeg brukte LANG tid på å bli trygg på de, og jeg har betrodd meg så mye mer til ROP arbeiderne enn jeg noengang har gjort til noen psykolog noensinne.

 

Så jeg føler meg ganske alene. Truth be told.

 

Nok et blogg innlegg som kanskje bare er forvirrende for dere lesere, men jeg trengte å få det ut. Men, kanskje er det en mening med dette også. Hvem vet. Jeg har heldigvis verdens beste Lykke, og T, så helt alene er jeg ikke. 

 



 

 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2016 » August 2015
hits